Jeg var i ferd med å krysse gata i ettermiddag da en bil kjørte rett inn i fotgjengerfeltet i stor fart. Det var på håret at han ikke traff meg. Jeg fikk meg en støkk, og slo oppgitt ut med armene for å signalisere til sjåføren at det ikke er greit å oppføre seg sånn i trafikken. Så fortsatte jeg på veien hjemover. Etter noen hundre meter hørte jeg noen rope “jævla hore” ut gjennom et bilvindu. Det tok noen sekunder før jeg skjønte at det var meg han ropte til. Han kjørte etter meg en stund, mens han ropte ting til meg som jeg ikke har lyst til å gjengi her. Så stoppa han i et kryss, venta på meg der, og skjelte meg ut litt til. Denne mannen var sikkert dobbelt så stor som meg, det var ikke mange folk i gata, og han var så aggressiv at jeg rett og slett ble redd. Jeg kom meg inn på en butikk, og ringte Ståle som kom og henta meg. Jeg hadde ikke lyst til å gå hjem alene.

I dag er første gang jeg opplever å bli redd for noe eller noen i Oslos gater. Det var en utrolig ubehagelig opplevelse. Kanskje jeg burde være tøffere, kanskje jeg ikke burde bry meg, men jeg ble redd. Sånn er det bare. Etterpå ble jeg sint, for det provoserer meg grenseløst at en mann skal komme å skjelle ut meg, gjøre meg redd, når det var han som gjorde noe galt.

I morgen har jeg nye gangfelt å krysse, men før den tid skal jeg lage meg kakao, se Game of Thrones, lese bok og lære meg enkle selvforsvarsteknikker. Neida, ikke det siste. Men det hadde kanskje ikke vært så dumt.