En av Svein Nyhus sine illustrasjoner fra boka. Bilde fra Norsk barnebokinstitutt.
Som del av masteren min i nordisk litteratur tar jeg et fag om nordisk barne- og ungdomslitteratur. Jeg har allerede tatt et fag om emnet, og synes det er veldig stas å få ta et til! Den nordiske barne- og ungdomslitteraturen er nemlig veldig spennende, og ofte veldig god.
Den siste boka vi hadde på pensum var bildeboka Sinna Mann av Gro Dahle og Svein Nyhus. Den handler om gutten Boj. Pappaen til Boj har en Sinna Mann inni seg, og når Sinna Mann tar over kontrollen, slår pappa mamma. Boj er redd og lei seg, for han vet ikke hvordan han skal fortelle om det som skjer hjemme til noen.
Etterpå er det så stille som flue i taket stille. Etterpå er det så stille som bildene på veggen. Etterpå er det så stille som vannet i mugga stille. Og ingen vet hva som bor under teppet. Ingen vet hva som bor i veggen.
Etter hvert finner Boj noen han kan snakke med, og boka slutter med håp om at det kan gå bra. På baksida står det at Sinna Mann er en “håpefull bildebok om en vanskelig hverdag”. Den er god på å formidle angsten Boj og mammaen hans må leve med, og den er god til å formidle håpet om at ting kan bli bedre.Jeg tror begge deler er viktig i en barnebok om denne tematikken.
Den er veldig sterk å lese, og jeg vet ikke helt hvilken aldersgruppe den passer best for. Kanskje bør barna være såpass store at det går an å snakke litt sammen om tematikken? Jeg tror ikke barn tar skade av sterke historier, men jeg tror man bør lage en trygg ramme rundt å lese bøker som Sinna Mann.
Hva tenker dere om barnebøker med alvorlig tematikk? Finnes det grenser for hvilke temaer barnebøker bør ta opp?
PS: Bildeboka er også filmatisert av Anita Killi. Noen glimt fra filmen kan sees her.


















