På tevogna

Først: Tusen hjertelig takk for alle hyggelige hilsner på forrige innlegg. Både Ståle og jeg ble så glade for alle fine ord!

I dag møtte jeg ei studievenninne på koselige Kaffe Gram på Sagene. Vanligvis kjøper jeg nesten alltid svart kaffe på kafé. Noen ganger slår jeg til med en cappuccino med deilig melkeskum. Uansett er det alltid kaffe som gjelder. Men etter at jeg ble gravid, er kaffe noe av det som frister aller minst. Jeg som vanligvis elsker lukta av kaffe, måtte i dag flytte meg litt lenger unna kaffekverna for ikke å bli dårlig. Vi snakker nesten en liten identitetskrise her, altså. Jeg trøster meg med at det går over, og at årsaken er av den svært hyggelige typen. Dessuten finnes det mye god te. Likevel gir jeg meg selv lov til å glede meg litt  til å ha lyst til å bestille dagens kaffe igjen.

Jeg klarte det

Nå er det en uke siden jeg hadde siste dag i praksis. Uka som har gått har jeg brukt til å komme meg litt, rett og slett. Det høres kanskje dramatisk ut, men det er ikke det, altså. Jeg skal likevel ikke legge skjul på at å være i praksis er ganske utmattende. Lærerikt og gøy, men utmattende. Både fordi det er så mye nytt hele tida, fordi man ofte må bevege seg utenfor komfortsonen sin og fordi man blir kontinuerlig vurdert av en veileder. Å bli vurdert nesten hver dag i åtte uker tar på.

Før jeg begynte på praksisperioden tenkte jeg mye på om jeg har valgt riktig utdanning. Jeg var ikke så sikker på at jeg ville bli lærer likevel. Og den følelsen har jeg hatt mye i løpet av ukene i praksis. Men mot slutten løsnet det liksom litt, og ble mer gøy. Da jeg var halvveis i perioden skrev jeg: “Om fire uker håper jeg at jeg er litt tryggere og klarer å stole enda litt mer på at jeg får til. Uansett skal jeg være innmari stolt av meg selv for at jeg har fullført.” Og der er jeg nå. Jeg føler meg litt tryggere i rollen som lærer, jeg stoler litt mer på at dette er noe jeg kan bli god til, og jeg er faktisk veldig stolt over å ha kommet i mål. For vet dere hva? Jeg trodde ikke at jeg skulle klare det. Men det gikk likevel.

Nå står eksamen for tur, og jeg skal klare det også. Og når eksamensoppgavene er levert er det juleferie! Det skal bli så fint. Da skal jeg lese en skikkelig tjukk bok, drikke litervis med te og gå i pysjen halve dagen. Men først skal jeg være flink student i fire uker til. Klar, ferdig, gå!

Halvveis

Nå har jeg vært i praksis i fire uker, og det betyr at jeg er halvveis. Om fire uker til er det tilbake til vanlig studenthverdag med lesing på Universitetsbiblioteket, oppgaveskriving, forelesninger og kaffepauser med studievenninner. Jeg gleder meg til det. Og selv om det fremdeles føles som om det er lenge til, begynner jeg å kjenne at jeg skal greie å komme meg dit. Det har ikke kjentes slik ut hele tida de siste fire ukene.

Før jeg begynte på denne praksisperioden hadde jeg veldig lite undervisningserfaring. Plutselig skulle jeg planglegge og gjennomføre undervisningsøkter helt alene. Jeg har måttet bevege meg milevis utenfor komfortsonen min. Det er lærerikt, men det er også veldig slitsomt. Skuldrene har tidvis vært veldig høye de siste ukene, og jeg har grått mine modige tårer når det har blitt for mye. Samtidig har jeg hatt flere gode opplevelser med å undervise. Men jeg tror man trenger å samle opp ganske mange positive erfaringer før man begynner å føle seg trygg. Om fire uker håper jeg at jeg er litt tryggere og klarer å stole enda litt mer på at jeg får til. Uansett skal jeg være innmari stolt av meg selv for at jeg har fullført.

Også skal jeg passe på å klappe meg selv litt på skuldra hver eneste dag. Og på å ta pauser der jeg bare tenker på Pappaen og havet, Downton Abbey og Buffy the Vampire Slayer, hvor fine farger det er i parken nå, hvor godt det skal bli med bananbrød til kaffen, hvor fint det skal bli på veggen når jeg får hengt opp noen skatter fra Roma og hvor koselig det er å danse til Billie Holiday mens man lager middag.

Enkle ting

å, å få roser til å gro gjennom en kald vinter når du bor så langt nord
hvordan mate fugler som ikke tør å komme nær
hvordan tro på kjærlighet når du vet hvordan det er
å, sånne enkle ting

- Siri Nilsen

(coquinete.)

Når februarmørket tar litt bolig i kroppen min baker jeg scones til frokost, drikker kopper med te og leser noe av Tove Jansson, titter på fuglene som modig henter mat fra fuglemateren vår, ser video med Ingrid Espelid Hovig som lager frokostbrød, tenker på hvor myke hestemuler er, bestemmer meg for å lage noe godt til middag og for at i morgen skal bli en litt bedre dag. Slike enkle ting.

Kroppen min

Kroppen min kan gå lange turer på varme sommerkvelder, jogge til jeg får blodsmak i munnen og svømme i iskaldt Mjøsvann. Den kan hoppe av glede, falle femti ganger på ski og reise seg igjen hver gang. Den kan legge seg tett inntil ham jeg er aller mest glad i, klemme folk, liste seg, kna pizzadeig og danse til Billie Holiday. Også kan den ta meg på eventyr i ukjente byer, sitte på kafé, gå fjellturer, ri tur på verdens fineste fjording i kongeskogen og sykle på Oslofortau. Og ha kjole på.

Likevel ser jeg ofte ned på kroppen min. Er ikke fornøyd med den. Kritiserer den og tenker de styggeste ting om den. Nå synes jeg det er på tide å endre på det. Være greiere med kroppen min.

Så kjære kroppen min. Du er bra. Takk for at du lar meg løpe, klemme, rusle, falle, reise meg igjen, utforske, kysse, danse, gå med kjole og hoppe. Egentlig er du ganske fin. Du har runde, fine former, er myk å ta på og har et stjernebilde av føflekker på magen. Du har bein med smale ankler som kler godt ballerinasko, du har lange pianofingre som kan fingermale med akrylmaling eller skrive lange brev til farmor med kulepenn. Du kler veldig godt bukser med høyt liv, og kjoler med femtitallssnitt gir deg nesten Marilyn Monroe-former. Jeg lover å være greiere med deg framover, og prøve å huske på hver eneste dag hvor bra du egentlig er.

Deres tur! Hva er flott med kroppen din?

Both Sides Now

Jeg kan sove 12 timer om natta. Gå til sengs klokka ni, sovne halv ti, omgitt av gamle Nemi-blader og rolige bøker. Det gjør jeg når min verden blir for tung å bære, når jeg gråter mellom episodene av Gilmore girls og Sex and the City, når det ikke hjelper å lage kakao eller se på bilder av sju dager gamle kattunger. Jeg har skrevet om depresjon før, men ikke på lenge. Det kjennes skjørt å skrive om.

Dessuten klamrer jeg meg til alle de fine tingene. Å bake scones til frokost på en helt vanlig onsdag. Å komme meg opp alle bakkene på ski. Å pynte meg med kjole og lady bug-leppestift. En ekstra god kopp med kaffe. Ei koselig melding fra ei god venninne. Å kysse kjæresten mens en liten gutt ser på oss og kniser. Våren som plutselig er her. Jeg opplever mye godt. Det er jeg veldig takknemlig for. Og det vil jeg dele.

Men det ligger et slør av tristhet over meg, som jeg ikke alltid viser på bloggen. Jeg har ganske ofte panikkangst, og sliter mye med å være alene. Jeg er mye trist og urolig. Jeg går fremdeles på medisiner, medisiner som gjør at jeg ikke faller så fryktelig langt ned, som demper den vonde tristheten, men også de følelsene som er gode. Det er lenge siden jeg har ledd slik at jeg har fått vondt i magen. Jeg savner det.

Jeg har ikke noe mål om å være lykkelig hele tida. Men jeg skulle ønske at jeg var litt mindre trist. At jeg hadde et roligere hjerte. Mamma sier at det er en styrke å være full av følelser, men at det kan være slitsomt også. Jeg synes det er fint sagt. For jeg tenker at alle følelser er verdifulle på sitt vis, også de som kjennes ut som stein i magen. De følelsene er også en del av å være menneske.

Men akkurat nå ønsker jeg meg mest av alt at steinene i magen min skal bli til sommerfugler. Kanskje når våren kommer for fullt. Jeg får vende ansiktet mot sola, og håpe på det beste.

Jeg lengter

❤ til når kirsebærtrærne blomster i Botanisk hage, og man kan gå dit og bare se se se, lukte og forsvinne et helt annet sted, eller egentlig; bare være akkurat der, også er det aller finest i verden

❤ til når Schous plass blir Körsbärsdalen, og det drysser kirsebærblomster som lander i håret hvis man setter seg under et av trærne med ei bok og en kaffe fra Edvards

❤ etter å ligge i gresset i parken med drömmakjolen min på, og ingen strømpebukse under

Akkurat nå synes jeg vinteren er litt tung. Jeg er trøtt hele tida, og har mest lyst til å bare gå i hi. I februar er det akkurat som om jeg glemmer at bakken kan være bar og grønn, at det kan titte opp krokus i dråpeform i Slottsparken, at det finnes varm vind som stryker en forsiktig over kinnet, at man kan bade i sjøen, gå barbeint og ha blomster i ei kasse på den franske balkongen. Det hjelper litt å se på milde sommerbilder, som minner om at det kommer varmere og lysere tider, og får meg til å huske et lite øyeblikk hvordan det kjennes når gresset kiler i nakken.

Svar på det dere lurte på

Kaffe og sånt

Hvordan vil du helst ha kaffen din? Helt svart.

drikker du noensinne te? Ja, nesten hver dag.

Hvilken kopp er din favoritt kaffekopp? Mymlen-koppen som jeg fikk av Ståle til bursdagen min da jeg ble 23 år. Fordi den er skikkelig fin, og fordi Mymlen og jeg er litt like.

Hvilken kaffebryggingsmetode synes du gir best kaffe? Mokkakanne, espressomaskin, presskanne, trakter…? Jeg liker best espressokaffe eller trakterkaffe. Litt etter humør og hvor lang tid jeg vil bruke på kaffen. Jeg synes vel espressokaffe smaker best, men det er noe med å ha en hel kanne trakterkaffe som er veldig fint. Også liker jeg lyden av kaffetraktere!

Favoritter

Favorittfarge? Safrangul!

Favorittbok? Nesten helt umulig å svare på. Men jeg er så glad i Beatles at pocketutgaven min bokstavelig talt faller fra hverandre, og jeg fikk den signert en sommer jeg tok t-banen til Sognsvann. Av Lars Saabye-Christensen, altså. Så jeg sier Beatles.

Hvilket havdyr synes du er finest? Sjøku, tror jeg.

Hvilken film var den siste mest fascinerende du så? Toy Story 3! Jeg fascineres over hvor engasjert man kan bli i animerte leker, og hvor mye det går an å gråte av en barnefilm.

Kven er den ultimate helten din? Marjane i Persepolis (les den!).

Hva var livretten din da du var liten? Samme som nå – pizza!

Hva liker du aller best å ha på brødskivene? Mozzarella, olivenolje, tomat, basilikum, salt og pepper. Eller brie, honning og timian. Eller økologisk peanøttsmør. Eller avokado, salt og pepper.

Hvilke program ser du helst på tv? Natur- og dyreprogrammer og bra serier. Også liker jeg å se med et halvt øye på Nytt på nytt, Skavlan og fredagskrim på NRK.

Hvilken disneyfilm liker du best? Klarer ikke å velge én. Det står mellom Aristokattene, Askepott, Skjønnheten og Udyret, Løvenes Konge og Snøhvit.

Har du en favorittvin? Jeg er veldig glad i Masi Campofiorin.

Hvilke steder du har vært vil du besøke igjen? Og hvorfor? De to første byene jeg tenker på, er Göteborg og Reykjavik. Jeg var begge steder i sommer, og forelska meg totalt i dem. Göteborg er koselig og full av små, fine butikker og kaféer. Og det er veldig mye bra vegetarmat overalt! Reykjavik er bare noe helt for seg selv – en stor liten by med vintagebutikker på rekke og rad, masse koselige kaféer, ullgensere overalt, et digert rotete bruktmarked, sjøluft og et skikkelig fint museum for moderne kunst. Jeg er veldig glad i Norden, og det er bare på ferie i nordiske land at jeg ikke får hjemlengsel.

Er det noen personer du beundrer og ser opp til, og hvorfor? Jeg ser veldig opp til mammaen min, fordi hun er så modig, raus, varm og tør å gå sine egne veier.

Skole

Hvor mange år har du igjen av studiene dine, og hva skal du gjøre etterpå? Jeg har tre år igjen, og etterpå skal jeg jobbe som lærer hvis alt går etter planen.

Lurer på om du kan skrive litt om studiet ditt? Jeg går på Lektorprogrammet i Nordisk og Religion og etikk på Universitetet i Oslo. Det er et femårig studieprogram med integrert master. Jeg skal ta en nordiskmaster – helst i litteratur. Studiehverdagen består av å gå på forelesninger (dette semesteret har jeg fire i uka), gruppetimer (annenhver uke), lese på biblioteket og jobbe sammen med andre som tar samme fag. Og en god del kaffepauser! Jeg liker veldig godt å studere på universitetet, fordi man har stor frihet til å legge opp dagene sine slik man vil. Men det er også utfordrende – man må prøve å være litt strukturert.

Om å være vegetarianer

Hvor lenge har du vært vegetarianer? Det har vært en gradvis prosess, mer enn at jeg plutselig bestemte meg for å bli vegetarianer. Da jeg var 15 år så jeg en dokumentar om hvordan griser i Norge har det, og etter det var liksom ikke kjøtt noe særlig. Da jeg var 17 kutta jeg ut alt kjøtt utenom fisk, som jeg fortsatte å spise litt av helt fram til for rundt ett år siden.

Er Ståle også vegetarianer? Ståle spiser fisk, men ikke annet kjøtt. Men vi lager aldri fisk hjemme, så han spiser det stort sett når han er ute. Eller hjemme hos familien sin i Harstad.

Beste jern- og proteinkilder? Jeg tar et jerntilskudd fra Gevita, som er for vegetarianere eller andre som spiser jernfattig kost. Siden jeg spiser ost og meieriprodukter, er det ikke noe problem for meg å få nok proteiner. Jeg tilsetter gjerne nøtter i bakst og mat, og spiser mye kikerter, linser og bønner. Jeg spiser også litt økologiske egg. Så lenge man er bevisst på å spise variert, tror jeg ikke det er noe problem å få nok proteiner. Men jerntilskudd kan være lurt!

Musikk

Spiller du noen instrumenter? Njæi. Jeg spilte piano i tre år, men det var bare fordi mamma lovte meg at hvis jeg gjorde det, skulle jeg få ha hest. Så jeg møtte opp på pianotimer de tre årene, og da hesten var på plass, slutta jeg. (Ståle synes dette er helt uforståelig, og sier han ville gått på piano i tre år for å – vel, få et piano.)

Liker du førsteplata til Yeah Yeah Yeahs? Jeg vet ikke, burde jeg høre den?

 

Litt om Ståle og meg

Når ble du og Ståle sammen, og hvor lenge har dere vært samboere? Vi ble sammen i desember 2007, da Ståle sa: «Ine, æ trur vi e kjæresta nu» midt på natta. Vi har vært samboere siden juli 2008, etter at Ståle spurte om vi ikke skulle flytte inn i et tårn sammen. Da jeg skjønte at han mente det helt på ordentlig, ble det sånn. Eller, vi fant ingen ledige tårn i Oslo, så det ble en liten leilighet i stedet.

Tåler du noen ganger bare ikke trynet på bofellen din? Nei.

Litt om bare meg

Hvor kommer du fra? Løten, et ganske lite sted midt mellom Hamar og Elverum. Jeg vokste opp i en diger prestegård med så mange rom at man kunne gå seg bort.

er du sjenert? Litt, men ikke veldig. Jeg trives best i mindre grupper, og holder meg som regel i nærheten av de jeg kjenner godt på fest. Men når jeg først blir kjent med folk, er jeg ikke særlig sjenert.

tror du på Gud? Det vet jeg ikke. Men jeg liker å være i kirka.

Er du feminist? Ja.

hva gjør du for at det skal føles bedre hvis du er veldig trist? Da prøver jeg å gjøre noe koselig. Det kan for eksempel være å se på Gilmore girls med en kopp kakao, lese en fin bok, gå en tur i sola eller gå på kafé med ei venninne. Det er også veldig godt å ha Ståle til å holde rundt meg, stryke meg over håret og si at det kommer til å ordne seg. Og hvis jeg er hjemme hos mamma og pappa: kose med Pusen!

Har du ein draum du hugsar ekstra godt? I den siste drømmen som jeg husker veldig godt, skulle Synne til New York for å få silikon i puppene, og Ståle var gravid. Kanskje like greit at jeg ikke kan noe om drømmetyding.

Hva ville du sagt til deg selv som attenåring, angående hvilke tanker man hadde om hvordan livet etter vgs skulle bli? Og hva ville attenåringen sagt? Til attenåringen ville jeg sagt at ting kommer til å ordne seg. Og at man ikke trenger å være så flink hele tida. Og at det som er vanskelig og gjør vondt, kommer til å bli mindre vanskelig og gjøre mindre vondt etter hvert. Attenåringen ville klappa 23-åringen på skuldra og sagt «Jeg synes dette går ganske bra så langt».

Sånt som er fint

Har du noen tips til bøker som er fine å lese i vinterkulda? Novellesamlinga Eg vil at nokon skal vente på meg av Anna Gavalda er veldig fin. Selv skal jeg begynne på den nyeste romanen hennes, Ein vakker dag – men den vet jeg ikke om jeg kan anbefale enda. Kanskje Juleoratoriet av Göran Tunström, det er en vakker bok.

Hva er den ultimate måten å starte dagen på? Med nybakte scones, fersk kaffe, avis, kjæreste og god tid.

Kva er ditt største ønske i heile vide verda? Oi, her må jeg nesten svare med en klisjé: fred på jord, og at verdens ressurser blir rettferdig fordelt.

Om du hadde vore eit dyr, kva dyr hadde det vore, og kvifor? Uten tvil katt. Fordi de har en holdning til livet som jeg elsker. De sover, leker, spiser, koser, sover mer, leker mer, spiser mer, koser mer – og er fullstendig fornøyd med det. Dessuten er katter litt mystiske, og jeg vil gjerne være litt mystisk.

Litt senere

Og så lurer jeg skikkelig på hvordan dere har det i leiligheten, et par bilder? Det kan jeg gjerne vise fram, men jeg tar det i et eget innlegg snart.

Om å ikke få til, men ikke gi opp

Jeg hadde eksamen i går. Eller det vil si, jeg skulle ha eksamen. Men jeg fikk det ikke til. Akkurat som i vår, da jeg – den flinke piken – ikke klarte å være flink. Jeg klarte det ikke i går heller. Etter en halv time greide jeg ikke mer, jeg sa fra til eksamensvakta, måtte skrive på et skjema, hente sakene mine og gå ut, med gråten i halsen og en elefant på magen. Utafor kom tårene, i en elv minst, nesten en foss, og jeg sendte melding til Ståle med klarte ikke. Så dro jeg hjem, og sov i mange timer.

Utpå ettermiddagen traff jeg Joy-Loi. Jeg fikk en stor klem, også satt vi på kafé i tre timer, med store kaffekopper, scones og solbærmuffin. Vi snakka om at i den store sammenhengen betyr ikke en eksamen så mye, den betyr faktisk nesten ingenting, og at det kommer til å ordne seg. Også snakka vi om at dyr har dyrefølelser, hvor mye vi gleder oss til jul, hvor mange fine folk vi kjenner og at vi har lyst til å gå på kaffesmaking en gang. Elefanten på magen min ble litt lettere. Og tårene ble tørka vekk.

I dag har jeg bare tatt det med ro, for jeg er sliten i både kropp og hode. Jeg har hatt en langsom morgen med kjæresten, fått frokost på senga, drukket kaffe på Edvards, kikka på leker på Sprell og sett på Veronica Mars.

Jeg har ikke tenkt til å gjøre noe annet skolearbeid i kveld enn å lage en leseplan. For jeg har jo en eksamen til. Og den vil jeg gjerne klare å gjennomføre. Selv om jeg allerede gruer meg. Så da vet dere det.

Og sånn får jeg dagene til å gå når han ikke er her

Det er fint å bo sammen med kjæresten sin. Men når jeg er vant til å ha ham rundt meg hele tida, blir det ekstra tomt når han reiser bort, om enn bare for en liten stund. Fra tirsdag til søndag. Fem netter, det er jo ikke så mye. Men jeg er ikke så glad i å være alene (selv om jeg øver meg), og jeg savner ham jo med en gang. Jeg har plutselig fylt opp almanakken min med avtaler alle dagene jeg er alene hjemme, unntatt én. Jobb, kaffi med venninner, serie-kvelder, planlegging og ordning til bakgårdsfest, bakgårdsfest, også må jeg jo sove, og drømme litt om Diana-kamera og ferien vi snart skal på, til Frei og Island.

I dag har jeg er rolig formiddag. Jeg pynter meg med sløyfe i håret, bare for meg selv,

lager kopper med sterk kaffi,

leser Lykka er ein sjeldan fugl og hører på Joanna Newsom,

har brev å svare på, der jeg kan fortelle at jeg kommer på besøk snart, og at jeg gleder meg til båtturer, fjellturer, bading i sjøen, soling i fjæra, vin- og Neil Young-kvelder foran peisen på hytta, naustliv og storfamilieliv,

mens jeg later som den franske balkongen vår er en ordentlig balkong.