Litt åpenhet

Noen ganger blir jeg veldig, veldig redd helt uten grunn. Alle muskler i kroppen spenner seg, jeg hiver etter pusten og gråter helt ukontrollert. Omgivelsene blir tåkete og fjerne, og hodet klarer ikke å overbevise kroppen om at det ikke er noe å være redd for. Ikke engang Ståles armer rundt meg og hans trygge stemme som sier «pust pust pust, det går bra, det går over» tar bort panikken da. Men det går alltid over, jeg klarer alltid å puste igjen, tårene stopper til slutt. Men når panikken river som verst, husker jeg ikke det.

I det siste har jeg fått slike panikkanfall oftere enn før. I dag fikk jeg et på t-banen på vei til Blindern. Da bestemte jeg meg for å dra til legen i stedet for på forelesning. Jeg fikk time ganske fort, prata med en hyggelig lege og gikk hjem med sykemelding i hånda. Hun mente at stress mest sannsynlig er med på å trigge panikkanfallene mine, og jeg tror det er mye i det.

De fleste vet at å være gravid for mange innebærer en følelsesmessig berg- og dalbane. Det er kort vei mellom glede og tårer, optimisme og bekymringer. Det er jo ikke så rart. Kroppen gjør en formidabel innsats med å bygge et helt nytt, lite menneske. Man er full av hormoner. Livet skal forandres fundamentalt. Samtidig føler man at man skal fikse hverdagen like bra som før – følge opp studier, gå på jobb, smøre brødskiver til frokost, trene, ta oppvasken, være kjæreste og venninne, lese avisa og betale regninger. Det er lett å glemme at kroppen har fått ny fulltidsstilling som babyprodusent. Og det er lett å føle seg mislykka når man ikke får til alt.

Jeg jobber med å godta at jeg ikke går rundt i en konstant lykkelig gravidboble, at de fleste dager byr på både oppturer og nedturer. Det er faktisk helt normalt å være stressa, bekymra og redd når man er gravid. Men de følelsene skal ikke få ta over. Når man kjenner at de gjør det, er det på tide å stoppe opp litt. Be om hjelp, snakke med noen.

Jeg velger å være åpen om hvordan jeg har det. Fordi jeg synes det er alt for mye taushet og skam rundt psykisk helse. Også tenker jeg at andre – med eller uten baby i magen – som synes dagene ikke er bare greie kanskje kan kjenne seg igjen, og føle seg litt mindre alene.

Litt fint til slutt: Nå skal jeg gå å kjøpe meg ranukler, og i kveld skal jeg lage pizza, høre på den nye plata til Cold Mailman, spise Freia Premium med karamell og holde Ståle i hånda.

Reklamer

36 thoughts on “Litt åpenhet

  1. Fine, fine Ine!
    Livet består av opp og nedturer. Jeg skulle ønske det var mulig å snakke mer om at det er sånn det er. Vi blir redde, fortvila, deprimerte OG glade, engasjerte og begeistra. Det er helt nødvendig av og til å ha noen å snakke med om det som skjer. Når vi ikke forstår hva som foregår i oss, kan det hjelpe litt at noen fortolker det som skjer så vi ikke blir enda mer redde. Hvordan vi kan skape mer åpenhet rundt det faktum at livet er variert og til tider ganske tøft? Blant annet ved å gjøre som du gjør nå – du skriver om det på en ærlig og vakker måte. Det beundrer jeg deg for!
    Kos deg med Cold Mailman, pizza, Ståle og Freia:)

  2. Takk for åpenheten! Jeg synes hverdagen kan være heavy nok som ung og singel uten leilighet eller særlig mange regninger, og kan ikke skjønne hvordan jeg skal klare å holde motet og energien oppe hvis jeg noen gang blir gravid. Da kommer jeg nok også bare til å måtte godta opp- og nedturene, og jeg er helt sikker på at du ikke er den eneste som føler det på den måten du gjør!

  3. takk for innlegget Ine, det var superfint. du er flink som tør å skrive om sånt. jeg har store vanskeligheter med å snakke om alt som ikke er bra, pleier å gjemme meg selv når jeg har en dårlig dag, og du fikk meg til å innse at det ikke er så værst likevel. og at vi bør gjøre det oftere, for da blir egentlig alt bedre. ❤

  4. Jeg håper du vet hvor fin du er, Ine. Jeg beundrer deg. Du er så flott, og jeg er så glad i deg. Håper dere får en fin kveld sammen, og at du puster godt og spiser sjokolade. Jeg er så glad for at du deler på den måten du gjør.

  5. Takk for at du skriver ærlig og vakkert om hvordan livet kan være. Du har rett, det er altfor mye taushet og skam rundt psykisk helse. Det burde ikke være sånn!

    Jeg er helt overbevist om at du kommer til å bli en vidunderlig, varm og klok mamma. Fortsett å ta vare på deg selv – og å holde Ståle i hånda. Han høres ut som en bra mann 🙂

  6. Fantastisk deilig med åpenhet og sannhet og klartekst i en hverdag med mye overfladskhet og fasadefokus og tabuer om hvordan vi egentlig har det. Stå på, jeg heier på deg.

  7. Kjære Ine, takk! Du skriver så viktig og så fint. Jeg er ikke gravid, men har slitt med angst og panikkanfall i året som gikk. Tenk at det skal være noe man helst ikke snakker om. Jeg er glad du gjør det. Og jeg er sikker på at du blir en helt fabelaktig flott mamma! ❤

  8. Jeg er så glad i deg, Ine!
    Det gjør meg trist å tenke på at jeg er i et annet land, langt unna, når du ikke alltid har det bra.
    På den annen side gjør det meg glad å tenke på hvor flott du er, og hvor flink du er til å fokusere på det gode, og hvor fine folk du har rundt deg, og hvor sikkert det er at du vil takle alt sammen på forbilledlig vis. Du er tøff som deler.
    Jeg skulle så gjerne gitt deg en kjempeklem, akkurat nå, men det får vente til i sommer. Jeg gleder meg allerede.

  9. Jeg klarte å gråte av svett ost og kokt torsk, når hormonene herjet som verst. Det er ikke bare bare å av og til ikke gjenkjenne seg selv lenger. Men det går over, og det er verdt det. 😉 Stor klem

  10. Å kjenne på overveldende frykt er en forferdelig følelse. Det er bra du tar det litt med ro hvis du tror det vil hjelpe. Og det er så fint at du deler.

  11. Eg er disponert for depresjon, og i første trimester då eg var gravid blei eg skikkeleg dårleg! Eg låg på sofaen og grein i fleire månader, og det var ILLE. Eg trur det var delvis hormonelt, for når første trimester var over blei eg mykje bedre. Men det var knalltøft! No etter at eg blei mor har eg gått aktivt inn for å finne måter å hindre depresjonen på, og eg byrjar å få fleire gode triks på handa. Lykke til, eg veit kor tøft det er å vere psykisk sjuk når ein er gravid!

  12. Jeg ønsker deg god bedring, og jeg vet virkelig hvordan du har det.. Det minner mye om hvordan jeg hadde det for en del år siden. Jeg har det veldig bra nå, og har hatt det veldig bra (men med diverse tunge perioder av og til) i flere år.. Skjønner nå at jeg nesten har glemt panikkangstens vesen: takk for at du får meg til å ikke glemme det fullt og helt. Du virker som et tvers igjennom fantastisk menneske. Beundrer deg for din åpenhet!

  13. Det skjer veldig ofte at jeg leser på bloggen din og blir så slått av hvor utrolig reflektert du er. Panikkanfall er helt forferdelig, og jeg håper du slipper å oppleve så mange flere av dem! Du er så god til å sette ord på ting, og jeg håper denne kvelden har gjort godt langt inn i magen.

  14. Det er viktig med åpenhet om psykisk sykdom- takk for at du deler. Du virker so ei veldig klok og reflektert jente. Heier på deg!!!

  15. Kjære Ine. Du er et veldig inspirerende menneske. Takk for at du deler så mye av deg selv. Håper du har en fin helg. 🙂

  16. Det er så fint at du skriver om dette, Ine!! Så flott at du fikk gått til legen med det, og fikk en «tvunget pause» i form av sykemelding. Å ha det så vondt er forferdelig. Jeg klarer ikke tenke meg hvordan det må være å være gravid, men jeg skjønner veldig godt det med å tidvis pushe seg selv for mye, og ikke lytte til kroppen. Du er flink som gjør noe med situasjonen! Håper du får masse tid til ro og kos nå, og at du når nedturene kommer fortsatt klarer å se oppover. Nå er det ikke lenge igjen til sommer og termin! Og, si ifra om du vil ha meg på kaffibesøk i nærmeste framtid<3 Klem!!

  17. Du er så modig!!

    Det er helt umulig å forklare graviditet til en som ikke har vært det, og i tillegg er alle graviditeter forskjellige. Det er tøft, utmattende, stort og vidunderlig å bære frem et lite liv. Man tenker på det lille knøttet hele tiden. Ihvertfall gjorde jeg det:) Og samtidig skal man på en måte leve som før… Gjør det som gjør deg godt, håper du får gode dager fremover!!

  18. Kjære Ine. Du er ei fantastisk flott og klok ung kvinne. Takk at du deler.

  19. Hei Ine, flott at du deler dette med oss 🙂 Jeg hadde det omtrent likt i min graviditet, ville gjerne jobbe som før, samme tempo og mange stressende oppgaver… men jeg hadde det ikke så bra. Plutselig sa det bare stopp. Jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe, for barnet inni meg kunne ikke ha en utslitt og deprimert mamma. Da ble det sykemelding på meg også. Noen så rart på meg, å være gravid er ikke en sykdom, sa de. Men jeg måtte ta vare på meg og på barna og jobbet redusert resten av svangerskapet. Det gikk så mye bedre! Ta vare på deg selv! Klemmer fra andre siden av dalen !

  20. Jeg blir så utrolig glad når folk deler ting som dette. Må si du takler det ufattelig bra, og skriver om det på en reflektert og fin måte. Så flink du er til å se de lyse siden oppi alt sammen! Jeg tror det er veldig bra med sykemelding, så du kan konsentrere deg om astronauten og å finne roen. Varme tanker i massevis!

    (Og tusen tusen tusen takk for at du skrev dette, verden trenger flere som deg altså!)

  21. Jeg synest det er så koselig å lese på bloggen din. Du skriver så fint om alt fra finfine hverdagssysler til litt mer alvorlige tema. Jeg ble veldig imponert over innlegget ditt «litt åpent». Det var godt å lese at det er flere som har det tøft i perioder, og kan være mye lei seg samtidig som dem er flinke til å prate om det. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. For tiden er jeg ekstra nedfor. Og det at jeg har en stor eksamen om 9 dager, hjelper ikke akkurat. Derfor var det så godt å lese innlegget ditt (fant på mange måter litt trøst i det)! Nå skal jeg bare stålsette meg, å gjennomføre eksamen. Så kan jeg forhåpentligvis slappe litt mer av.
    Ps; Hvor har du kjøpt den fine kjolen du har på deg på innlegget «se min mage?». Den var superfin!

    • Takk for gode ord! Og masse lykke til med eksamen, håper du kommer deg greit gjennom 🙂 Kjolen er fra fjorårets høstkolleksjon på Noa Noa.

  22. Takk for denne! Jeg er bare noen uker på vei og måtte akkurat ringe arbeidsgiver og si at jeg blir borte ei stund uten å si hvorfor; svangerskapskvalme og -tretthet. Det føles for tidlig å fortelle, men det føles ille å holde det skjult – og da var det godt å lese dette innlegget igjen. Nå føler jeg i hvert fall at det er lov å prioritere livet i magen framfor jobben, og at det er greit å ikke takle alt på en gang.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s