Den intense barseltida

Untitled
Helt ny baby og helt ny mamma

Jeg har hatt lyst til å skrive et innlegg for å fortelle dere hvordan det går lenge, men jeg har rett og slett ikke fått det til. Å bli mamma (og pappa!) for første gang er mer overveldende enn jeg kunne forestille meg. Dagene går med til å amme, bysse, stelle, pludre, kose og trille. Det er få pauser, og de som er, bruker jeg helst sammen med Ståle. Det å ta vare på og bli kjent med Orvar får alt fokus om dagen. Og slik skal det være.

Ståle er tilbake i jobb, mens jeg har permisjon fra studiet. Det er litt tungt å gå alene hjemme med baby, men jeg synes det går bedre for hver dag. Den første dagen jeg var alene var det så vidt jeg fikk pussa tenner, mens i går fikk jeg stelt både Orvar og meg selv i tide til en kaffeavtale med fine Ingvild klokka ti på formiddagen. Jeg merker at det er viktig å lage noen hyggelige planer, og komme seg litt ut hver dag. Men minst like viktig er det å la være å se det som et nederlag de dagene man ikke får stelt seg skikkelig, kommet seg ut døra eller gjort noe som helst i huset. Noen dager må jeg bare bestemme meg for at ambisjonene ikke skal være større enn å passe Orvar, få spist selv og sovet litt. For babyer bryr seg ikke om rot. De bryr seg om mat, nærhet og tørr bleie. Så lenge jeg ordner det, tenker jeg at jeg strekker til som mamma i massevis.

Den første tida er intens. Man skal venne seg til en helt ny livssituasjon, bli kjent med et nytt lite menneske, finne seg til rette i rollen som mamma og komme seg etter fødselen. Kroppen føles mørbanka, det er melkespreng, søvnmangel og følelser som løper løpsk. Etter hvert synker omfanget av ansvaret inn, og det kan kjennes overveldende. Plutselig har man et lass av nye bekymringer. Kommer jeg til å klare å være en god mamma? Holder jeg barnet riktig? Får han nok melk? Er han for varm? Puster han? Tenk om han blir syk?  Å bli foreldre for første gang beskrives ofte som en slags livskrise. Ikke så rart, med de store omveltningene det innebærer.

Men så er det også en glede som er nesten for stor til å bære. Så mye takknemlighet for at det gikk bra. Så mye kjærlighet. Alle de gode øyeblikkene. En mett baby som sovner tett inntil mamma. Som føler seg tryggest hos oss. Å oppdage stadig nye ansiktsuttrykk, å få det første forsiktige smilet. Å sovne sammen på sofaen etter en slitsom natt. Bittesmå fingre som griper rundt lillefingeren min. Orvar som tisser i en fin stråle rett på pappas nyvaskede skjorte. Knirkingen når han våkner. Jammen er det fint.

24 tanker om “Den intense barseltida

  1. Det var så koselig å drikke kaffe med dere!
    Og dere var jo faktisk på plass før oss 😉
    Du er en flott mor med en herlig ro og Orvar er det beste beviset på det.

    Det er den mest hektiske perioden det første året men samtidig helt magisk.
    Helst skulle man hatt en stor rød L på ryggen, ihvertfall når man er ute med barnevogn på smale fortau.
    Jeg skulle ønske flere mammaer kunne heller glede seg over hva man får til enn å være lei seg over hva man ikke kan gjøre.
    De tingene kommer tilbake og da føles de enda bedre å gjøre!

    Hjertelig velkommen til Bergen når dere føler for det! 😀

  2. Får nesten litt tårer i øynene av å lese dette innlegget. Sønnen min er seks og en halv måned nå, og tiden nå er så annerledes. Det har ordnet seg, gått seg til. Men jeg husker den første tida, hvordan det var så fryktelig fantastisk og helt forferdelig på en gang. Vi hadde masse prøblemer med ammingen og både lillemann og jeg hadde vondt og jeg var så bekymret og følte meg som en dårlig mamma. Det tok så mye krefter og jeg gråt masse hver dag. Hadde aldri hatt det verre og hadde superdårlig samvittighet for det. Men så, etter ti, tolv uker, vips, plutselig gikk alt så fint. Det er rart med det. Og så vokser man inn i rollen og blir veldig godt kjent med hverandre. Man blir liksom ett. Vi har det kjempefint nå. Det er, som du skriver, utrolig slitsomt og overveldende å få barn. Og det er samtidig så fint. Jeg visste ikke at man kunne bli så glad i et annet menneske.
    Gode tanker til dere ❤ Og for et nydelig bilde!

  3. Mmm, jeg husker de første ukene og månedene med gullgutten – tror ikke jeg rakk noe som helst annet enn å være mamma på 8-10 uker. Men nå er han 6 år, og lar meg sove til jeg våkner, finner mat til seg selv og begynner på skolen i morgen. Alt har sin tid. Og i mellomtiden venter rotet tålmodig på deg – jeg lover 😉

    • Absolutt – alt har sin tid. Tror det er viktig å prøve å være tilstede i den situasjonen man er, framfor å vente på at barnet skal bli større, klare mer osv.

  4. Du er så god, Ine. Jeg er så glad for at jeg kjenner deg. Og det som gjør meg så glad er at du er så ekte, like ekte her inne som i virkeligheten. Det er fint å lese det du skriver, og selv om jeg ikke har opplevd det samme, så kjennes det så riktig det du fokuserer på. Det er dere som er aller viktigst. Og ps: hvor søt er han ikke når han knirker, jeg elsker det.

  5. Å, disse knirkene! Jammen er de koselige å høre på. Og hvem skulle tro at disse småttisene laget så mye lyder mens de sov? Jeg ble liggende våken og sjekke minsten i en evighet før jeg sovnet, mens han lå og sov søtt. 🙂 Det er en fin, kaotisk og altoppslukende tid dette her.

  6. Nydelig bilde og flott innlegg på bloggen. Du beskriver virkeligheten slik den er for de fleste nybakte foreldre -og du/dere innser hva som er viktigst : å bruke tid på Orvar og hverandre. Ha fine dager fremover.

  7. Jeg ble tipset av en venninne om dette innlegget. Takk, det er akkurat slik det er. Er selv hjemme med en som nærmer seg åtte uker. Det tar på. Men det er jo herlig også da. 🙂

    Hvor gammel er Orvar blitt? 🙂

  8. Sukk! Så nydelig og ektefølt dette føles. Jeg er så spent, nå har jenta i magen min akkurat begynt å merkes hver dag, og jeg grugleder meg til mammajobben starter for fullt. Godt å lese slike fine tekster som ikke legger skjul på at det også er tøft! Jeg tror du gjør en fantastisk jobb allerede, og jeg tror Orvar kommer til å vokse opp til å bli et flott menneske. Rett og slett. 🙂

  9. Hurra for nytt innlegg! Jeg vet ingenting om hvordan det føles å få barn, men ble likevel ordentlig rørt av innlegget ditt. Dette virket så ekte, rett fra hjertet ❤

    Grunnen til at jeg egentlig kommenterer er fordi Orvar deler navn med min bestefar. Jeg synes det navnet er så sterkt og flott, og for meg er det synonymt med kjærlighet, enorm kunnskap og store klemmer! Etter flere hjerteinfarkt og nå alzheimers er han ikke helt som han var, men at navnet til en av mine bestevenner nå har funnet veien til et nytt, lite barn gjør meg veldig, veldig glad!

    Stor klem!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s