Den intense barseltida

Helt ny baby og helt ny mamma

Jeg har hatt lyst til å skrive et innlegg for å fortelle dere hvordan det går lenge, men jeg har rett og slett ikke fått det til. Å bli mamma (og pappa!) for første gang er mer overveldende enn jeg kunne forestille meg. Dagene går med til å amme, bysse, stelle, pludre, kose og trille. Det er få pauser, og de som er, bruker jeg helst sammen med Ståle. Det å ta vare på og bli kjent med Orvar får alt fokus om dagen. Og slik skal det være.

Ståle er tilbake i jobb, mens jeg har permisjon fra studiet. Det er litt tungt å gå alene hjemme med baby, men jeg synes det går bedre for hver dag. Den første dagen jeg var alene var det så vidt jeg fikk pussa tenner, mens i går fikk jeg stelt både Orvar og meg selv i tide til en kaffeavtale med fine Ingvild klokka ti på formiddagen. Jeg merker at det er viktig å lage noen hyggelige planer, og komme seg litt ut hver dag. Men minst like viktig er det å la være å se det som et nederlag de dagene man ikke får stelt seg skikkelig, kommet seg ut døra eller gjort noe som helst i huset. Noen dager må jeg bare bestemme meg for at ambisjonene ikke skal være større enn å passe Orvar, få spist selv og sovet litt. For babyer bryr seg ikke om rot. De bryr seg om mat, nærhet og tørr bleie. Så lenge jeg ordner det, tenker jeg at jeg strekker til som mamma i massevis.

Den første tida er intens. Man skal venne seg til en helt ny livssituasjon, bli kjent med et nytt lite menneske, finne seg til rette i rollen som mamma og komme seg etter fødselen. Kroppen føles mørbanka, det er melkespreng, søvnmangel og følelser som løper løpsk. Etter hvert synker omfanget av ansvaret inn, og det kan kjennes overveldende. Plutselig har man et lass av nye bekymringer. Kommer jeg til å klare å være en god mamma? Holder jeg barnet riktig? Får han nok melk? Er han for varm? Puster han? Tenk om han blir syk?  Å bli foreldre for første gang beskrives ofte som en slags livskrise. Ikke så rart, med de store omveltningene det innebærer.

Men så er det også en glede som er nesten for stor til å bære. Så mye takknemlighet for at det gikk bra. Så mye kjærlighet. Alle de gode øyeblikkene. En mett baby som sovner tett inntil mamma. Som føler seg tryggest hos oss. Å oppdage stadig nye ansiktsuttrykk, å få det første forsiktige smilet. Å sovne sammen på sofaen etter en slitsom natt. Bittesmå fingre som griper rundt lillefingeren min. Orvar som tisser i en fin stråle rett på pappas nyvaskede skjorte. Knirkingen når han våkner. Jammen er det fint.