Året da Orvar kom

Når jeg tenker tilbake på året som gikk, overskygger Orvars ankomst det aller meste. 2013 kommer jeg nok alltid til å huske som året da Orvar kom. Året da jeg ble mamma. Jeg har aldri opplevd at livet forandrer seg på en så gjennomgripende måte før. Fra den ene dagen til den andre, nesten. Selv om man har ni måneder til å forberede seg på, tror jeg ikke det går an å forberede seg helt på hvordan det er å bli foreldre for første gang.

Vi sover ikke lenge i helgene lenger, for Orvar vet ikke forskjell på mandag og lørdag. Men vi kan fortsatt ha trege morgener med mange kaffekopper, de bare starter litt tidligere enn før. Vi har ikke vært ute og spist sammen alene siden vi ble foreldre. Det er ikke helt tid for å ha barnevakt på kvelden enda. Men vi har laget gode middager som vi har spist sammen mens Orvar har sovet i vugga si. Med levende lys, fin musikk og halve glass vin til. Vi har ikke vært på fest heller. Men vi har hatt mye besøk av gode venner. Gått turer i skogen, sett på film, laget pizza, spist godis i sofaen og hatt kaffeslaberas der Orvar går på rundgang fra gjest til gjest. Vi har heller ikke vært på konsert sammen. Men vi har hørt masse på fin musikk på platespilleren vår, og kanskje kjøpt enda litt flere plater enn vanlig. Og ikke minst har Ståle og Orvar hatt huskonsert på pianoet vårt. Jeg har ikke sovet mer enn tre timer i strekk siden i sommer. Men jeg har våknet med en trillende glad baby ved siden av meg om morgenen, som ser på meg med et blikk som sier mamma, du må våkne, tenk så mye spennende det er å se i verden akkurat i dag.

2013 var året da alt forandret seg. Og jeg kunne ikke vært mer glad og takknemlig for akkurat det.