Jeg er veldig takknemlig for velferdsordningene som gjør at vi i Norge får mulighet til å være hjemme med barna våre hele deres første leveår. Det er et privilegium vi ikke skal ta for gitt. Da min mor ble mamma, måtte hun tilbake i jobb etter tre måneder, og levere barna til dagmamma.
Vi er heldige i dag. Jeg vet det.
Men noen ganger er det ensomt å være i mammapermisjon. Ofte er dagene lange, jeg teller ned timer og minutter til Ståle kommer hjem fra jobb. Jeg prøver å være flink til å legge fine planer, komme meg ut, treffe folk, gå tur. Men noen dager er jeg altfor sliten til å gå ut. Blir inne for å få sovet når det går an. Orker ikke treffe andre enn de aller nærmeste. Og de dagene føler jeg meg ofte veldig alene.
Det har vært en del slike dager i det siste.
Jeg får ofte høre at jeg må nyte denne tida. For den går så fort. Og på en måte gjør den det. Plutselig har Orvar blitt seks måneder! Så stor! Men samtidig kan dagene og ukene være så lange. Og kveldene så korte. Da er det ikke alltid like lett å være tilstede i øyeblikket, nyte denne tida som egentlig er så kort, så kort. I stedet lengter jeg ofte etter at klokka skal bli så mye at Ståle kommer hjem. Så jeg slipper å være alene.
Det er ikke sånn at det er bare ensomt å slitsomt å være hjemme med baby. Ofte er det skikkelig fint! Men jeg tror det er viktig å gi rom for å være åpen om at som det meste andre i livet, er også det å være i mamma- eller pappapermisjon sammensatt. For meg byr det på store gleder og fine øyeblikk, men også på frustrasjon, ensomhet og noen tårer.
Det var bare det jeg ville fortelle i dag.
Koffeine 
Det er rart at vi mennesker er så forskjellige, for jeg forstår hvordan du har det, men jeg har det sånn under motsatte omstendigheter. Selv om jeg gleder meg til samboeren min kommer hjem (jeg er arbeidsledig nå), så synes jeg det er veldig, veldig deilig å kunne være alene gjennom dagen og få ro til å tenke og konsentrere meg om dagens oppgaver. Det er når jeg er ute i verden at jeg ser på klokken og teller minutter.
Jeg trives vanligvis veldig godt i mitt eget selskap, men det er veldig annerledes å være hjemme alene med baby enn hjemme alene med bare meg. Det er lite anledning til å tenke og konsentrere seg om noe annet enn å ta vare på babyen – i hvert fall er det slik for meg. Så det blir intenst, men på en litt ensom måte – om du forstår? Burde kanskje skrevet litt om det også.
Fine, gode, ærlige Ine. Jeg kjenner meg så igjen i følelsen, dette blir en rar sammenligning siden jeg var psyk på denne tida, men iløpet av det året jeg gikk hjemme var det så ensomt. Jeg hadde sjelden energi til å legge planer, og jeg husker at jeg følte at dagene mine ikke startet før Dag kom hjem fra jobb. Og som du sier, når man er så sliten at man ikke orker å gå ut av huset, er det ekstra vondt å bo langt fra familie, det kjente iallefall jeg veldig på. Det er så utrolig fint å lese om ærligheten din, livet er virkelig ikke alltid bare en dans på roser, men å være åpen om det er kanskje noe av det viktigste. Jeg vet ikke om du har sett «hart of dixie», men det er iallefall en veldig fin serie med maaange episoder som får tiden til å gå veldig fort! Hilsen hun som er sengeliggende med lungebetennelse og prøver å få tiden til å gå 😉 Ha en riktig fin dag, og nyt de små fine tingene.
Takk for en fin kommentar, Siv Annette! Du er god!
Hei, jeg har nettopp oppdaget bloggen din og den er jo så veldig fin:-) Har allerede funnet flere vegetaroppskrifter jeg skal teste ut – topp! Er selv i permisjon med en liten tass og kjenner meg fryktelig godt igjen i det du skriver. Det kan virkelig være ensomt og kjedelig og usannsynlig stille å være hjemme, og timene går så saaaakte … Men så er det også dager som er utrolig deilige og flotte hvor stillheten er et gode og ensomheten bare fin:-)
Jeg har hatt det sånn mange ganger. Skjønner godt hva du mener, ville bare si det. Intenst, men likevel ensomt, synes du beskrev det fint der.
Det er godt å høre at jeg ikke er den eneste! Takk for at du sier det 🙂
Du skulle bare visst hvor godt jeg kjenner meg igjen… Og spesielt alle som sa du må huske å nyte denne tiden og kose deg, tiden går så fort. Ja, sa jeg, vi gjør det. Og det er klart vi koste oss, men innerst inne, hver dag, talte jeg minutter til mannen min var hjemme. Jeg teller ikke minutter lenger (ungene har blitt større og jeg er i jobb igjen), men ganske ofte tenker jeg på hvor mye lei meg jeg var da jeg hadde permisjon. og så blir jeg lei meg for at jeg var så mye lei meg, i den tida hvor alt bare skulle være fint. Takk for at du setter ord på noe som jeg opplever egentlig ikke blir snakket så mye om.
Klem!
Jeg skjønner så godt hva du mener! Håper du etter hvert klarer å forsone deg med at du opplevde den tida slik du gjorde. Ofte er det ekstra vondt å være lei seg når alle andre (og kanskje en selv også) forventer at alt skal være bare fint. Var litt derfor jeg ville fortelle litt om hvordan jeg har det. Klem til deg!
Så bra du seier det du gjer! Hvis mannen min måtte jobbe overtid kunne eg byrje å gråte. Og det skjedde fleire gonger at eg ringte og spurte om han kunne ta seg tidleg fri. Eg både kjeda meg og var ofte veldig sliten. Og når folk sa «Nyt tida, det går så fort!» tenkte eg berre «Takk gud! Håper babytida snart er over!» og eg syntes det var vanskeleg å nyte. Men no, når han er to år og kan snakke, gå og ete sjølv er det så sjukt mykje artigare! Så for meg er det så mykje meir givande å oppleve ting samans enn å berre ta meg av ein pitteliten baby. Og det er eg ærleg om, for ein treng stemmene som seier dette og, ikkje berre dei som svever i ei lykkeboble. PS: Eg fungerer sjukt dårleg med lite svevn og nattevåk, så eg trur det var med på å farge babytida for min del. Pluss at han hadde kolikk og sov lite. Det er ikkje akkurat augenblink ein greier å nyte 😉
Takk for fin kommentar, jeg kjenner meg godt igjen. Og synes det er kjempefint at du forteller ærlig om din opplevelse. Det er så viktig!
I remember that I was feeling the same, it was very tiresome. I hope you’ll be able to find something that can cheer you up! As for me, everything’s changed when my son started to play with me and tried to communicate. There was no place for loneliness anymore.
Have you tried to go to Bøler åpen barnehage?
I’ve been there once for a baby singing group, that was quite nice! We have also startet to go to baby swimming, little O loves it!
Kjenner meg SÅ igjen!
Husker akkurat hvordan jeg satt i sofaen og ammet eller bare var sliten, mens jeg tittet opp på klokka på veggen til høyre og gledet meg til jeg skulle høre lyden av nøkkel i døra. Og E kunne aldri helt skjønne hvorfor det var så viktig for meg at han sa ifra om han ble 30 eller 60 min forsinket – det var jo aldri det før vi fikk Sverre..men det meste blir annerledes med et barn…
Det kan føles så lenge med den halvtimen eller timen sånn på ettermiddagen!
Har lest bloggen din en god stund, men ikke hatt noen ord på hjertet tilbake før nå. Veldig fint skrevet, ærlig og sårt. Samtidig krever det en sterk person for å innrømme at man har det på denne måten. Jeg er noe yngre enn deg og student, men kan iblant kjenne på de tunge dagene selv – også når alt utenfra ser fint og flott ut. Du satte fine ord på tanker som jeg tror mange har, og jeg skal lagre dette bak i hodet til den dagen jeg forhåpentligvis også blir mamma og kan kjenne på sinnsstemninger i en helt ny rolle og i en helt ny hverdag. Kanskje kjenner jeg meg ennå bedre igjen da.
Kloke, ærrlige Ine!
Uff da!Det skulle stå:Kloke, ærlige Ine!
Jeg er så glad i deg! Og jeg synes det er så fint at du skriver om opplevelsene dine, og ikke formidler en tilgjort virkelighet. Selv om jeg ikke har erfart noe av dette selv, så tror jeg på hvert eneste ord. Og jeg er glad jeg innimellom kan være sammen med dere.
Det er jeg glad for også, fine Maren!
Du er ikke alene om å føle deg ensom! Tiden hjemme med baby er ekstremt intens – jeg kommer ikke på noen andre jobber der man må være 100% tilstede, døgnet rundt, måned etter måned. Jeg er også veldig glad i (og trenger!) alenetid, men nå har jeg jo egentlig ikke hatt det på 5 måneder. Det er slitsomt! Med en baby som sover lite og en mann som jobber mye, dagdrømmer jeg om en dag helt alene (selv om jeg nok hadde savnet dem etter en time…).
Jeg tror det er viktig å ikke sammenligne for mye, vet selv at jeg blir helt koko av å høre om babyer som sover hele natten og i timesvis hver dag, og deres da smørblide og sprudlende mødre. Jeg er mindre «heldig» på søvnfronten, men prøver å være glad for at jeg har en blid og aktiv baby. Dagene mine blir også bedre hvis jeg kommer meg ut på tur, spesielt hvis det er sol ute og jeg får kjøpt meg litt smågodt på nærbutikken 🙂 Men det er ikke hver dag jeg orker, i dag ble vi inne. Nå venter vi på far i huset, 5 minutter til han er hjemme nå 🙂 Og i morgen er det helg igjen!
Jeg tror også det er viktig ikke å sammenlikne seg med andre. Alle har sine utfordringer. Og babyer er så forskjellige.
Eg er ikkje heller blitt mamma sjølv enda, men har tenkt over dette før eg las det her. Det må jo være ensomme stunder og ikkje berre fryd for alle i mammapermisjon. Eg trives godt aleine, men det er forskjell på aleine og ensom. Det er lov å føle seg sånn og du er kjempebra som deler det! Masse creds og glade tanker til deg.
..og enig med dei andre her, dumt at andre skal stresse ein med å «nyte tida som er no», når man har mange fine tider i fremtida å sjå fram til, når babyen vokser, blir vandt til livet og vil opp, fram og kommunisere og lage sprell ilag med deg 🙂
Takk for fine ord!
Åh kjære Ine.. Sterk lesning, i noe som føles kjent. Klart d er størst av alt å bli mamma, og d er fantastisk fint og mye kos. Men jammen er d ikke alltid like lett å nyte heller, når hele kroppen verker etter søvn, den lille og du snakker forskjellige språk, søvnrutinemysteriet skal løses, og d å ha noen «på seg» hele tiden..
Noen ganger savner jeg å være «meg», hvis du skjønner.
Men nå er jo meg mamman til Alfred, som er sterkest av alt
Du er den aller aller beste mamman for Orvar, husk d 🙂
Stor klem
Det savner jeg også. Men det kommer en tid da det er mer rom for det igjen, det er viktig å huske på når det er tungt. Klem til deg, Katrine!
*rekker opp hånda jeg også*
Husker denne følelsen godt, særlig fra permisjon med førstemann. Med nr to var jeg litt mer rutinert og ikke like sliten, jeg hadde en veldig fin barselgruppe, og det var litt deilig med rolige timer før mann og storebror på 2 ramlet inn dørene…
I ettertid har jeg oppdaget at det er rom for både å nyte nuet og å glede seg til det som skal skje; både på kort og lang sikt. Jeg synes du er utrolig flink som klarer å sette ord på dette, og jeg synes du er tøff som tør å si det høyt. Skulle ønske jeg visste ting som dette før jeg fikk barn. Da tror jeg ikke den følelsesmessige fallhøyden hadde blitt like stor som den ble…
Tror mange kjenner på den der følelsesmessige fallhøyden. Håper noen som kjenner på den leser de fine kommentarene deres og føler seg litt bedre!
Helt enig med deg! Så fint du skriver. Å være hjemme alene kan noen ganger være kjempeslitsomt og ensomt. Så utrolig flott at du er åpen om det!
Takk for fine ord!
Dette var utrolig fint skrevet. Jeg har jo ikke barn selv, og har heller ingen nære venner med barn, så jeg på ingen måte innblikk i permisjonslivet. Men som utenforstående får man et inntrykk av at nye mødere med babyer er på kafé dagen lang, ler, drikker kaffe og duller med lubne babyer. Og det er litt fint å vite at realiteten er en del av permisjonslivet også, at det ikke bare er gode babykinn og rosa skyer. Det er ekstra trist å være ensom i sitt eget hjem, syns jeg. Håper du får det bedre snart, Ståle skal vel ha pappapermisjon snart så dere kan være litt sammen?
Han skal ha permisjon fra mai, det blir fint! Jeg skal jo jobbe litt, men vi har planer om å ha mye tid sammen også.
Må bare føye meg inn i rekken av de kloke damene over her!
Permisjonslivet er hardt arbeid! De som tror det er ferie å være hjemme med en baby i nesten et år har mest sannsynlig ikke prøvd det selv.
Eneste trøst er at det blir bedre, jeg trodde aldri Iben skulle sovne før kl 22, men nå er hun stor jente og legger seg kl 19.30. Så de timene før vi legger oss er gull, enten med en kopp te, tv-serie eller bare sitte å prate med platespilleren i bakgrunnen.
God klem 😀
Ja, de timene er så fine! Klem til deg!
Fine Ine!
Bare en liten virtuell her midt på natten, også håper jeg at jeg ser dere snart!
Det håper jeg også! ❤
Kjenner godt til den følelsen. Samtidig har jeg dager hvor jeg venter og venter på kjæresten, så når han kommer har jeg ingenting å si fordi jeg bare har vært hjemme å venta hele dagen
Babytiden er heldigvis fin og, men det kan bli lange dager…
Du skriver fint ❤
Noen dager orker man jo ikke allverden, men håper du kan finne noen fine ting å glede deg over de dagene du har mulighet til å gjøre noe. ❤
Tusen takk!
Takk for at du er så ærlig! Dette kjenner jeg meg igjen i. Det er veldig fint og veldig slitsomt å være hjemme i permisjon. Vi er heldige som får så mye tid sammen med barna våre. På samme tid er det en stor overgang å ikke ha noe egentid og jeg savner å kunne ha noen timer sammen med mannen min om kveldene, men det kommer vel. Jeg har funnet god støtte i min barselgruppe, det hjelper veldig å snakke med andre i samme situasjon. Det er også flott å kunne ha avtaler på dagtid så får jeg litt mer ut av dagene. Jeg tror man ser tilbake på permisjonen som en veldig fin tid, men at det kanskje er for altoppslukende når man står midt oppe i den.
De timene om kvelden kommer nok, plutselig finner babyen en ganske forutsigbar døgnrytme. Det er altoppslukende ja. Intenst slitsomt og veldig fint.
Takk for fin og ærlig tekst! Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Da jeg var hjemme med førstemann føltes mye tungt og ensomt. Det kom som en skikkelig overraskelse på meg at jeg følte meg så ensom – jeg er jo vanligvis glad i å være alene! Men jeg syntes at mye endret seg da han ble rundt 8 mnd og vi kunne dra i åpen barnehage. Jeg hadde også stor glede av barselgruppa. Jeg synes også, som jeg ser andre skriver over her, at det ble veldig annerledes med nr. to. Da var de formiddagene med kun babyen og meg veldig rolige og fine 🙂
Jeg tror det blir fint når O blir interessert i å leke med andre små! Skal prøve oss på babysang og åpen barnehage snart.
Hei, Ine!
Jeg har lest bloggen din en god stund, og nå var det på tide å legge igjen en kommentar. Jeg bor på Oppsal og er hjemme med min nr tre som nå er fem måneder. Lengter ut, men gruer meg samtidig til permisjonen er slutt ( er også lærer). Gruer meg til lillemann må i barnehage til høsten, men tenker at jeg ikke hadde orket et helt år til hjemme, selv om vi hadde hatt råd. Vinteren er en vanskelig tid å være hjemme med baby med masse klær og baksing opp og ned trapper ( bor også i blokk). Kjenner ofte på følelsen av at » nå må vi ut, men jeg gidder ikke det styret det er». Innlegg i alle retninger dette, men jeg følte for å kommentere et så modig og klokt innlegg! Det er foresten hyggelig på åpen barnehage på Bogerud! Kanskje vi sees?
Kjenner meg igjen i det med baksing i trapper, hehe! Og ja – har lyst til å dra dit. Er jo bare en liten trilletur herfra. Si gjerne hei hvis vi er der samtidig 🙂
takk for at du deler, gode du. ❤
❤
Kjenner meg veldig igjen, bare at her er babyen byttet ut med en stor klump kronisk sykdom. Føler det er litt tullete å si man er ensom når man har samboer og venner å snakke med på nett, men jo, man blir ensom. Det er ikke lett.
Det skjønner jeg så godt, Tine Katrine ❤
Viktig og veldig fin tekst! Sånn er det her også. Ville bare si det. Setter pris på ærligheten din og viljen til å dele.
❤
Det er rart at det på en måte er så tabu å være ensom. Kanskje fordi man egentlig har venner og kjære, men på en måte ikke orker å være sosial også føler man på en måte at man er skyld i det selv. Jeg kjenner i allefall ofte på det. At jeg ønsker å være med noen bare for å være og at det ikke er så lett med venner bestandig. Det er komplekst. Vet ikke helt hvor man skal ta tak..
Takk for at du deler!
Jeg tror ensomhet er et av de største tabuene i samfunnet vårt i dag. Synd at det er slik. Tror de aller fleste kjenner på den følelsen i blant, nemlig.
Eg kjenner meg også att i det du skriv her, og det er så fint at du deler slike opplevingar med fleire! Eg tykte det var ei veldig krevjande tid å vera heime åleine fordi alt var så nytt og uvant, og fordi babyen var så avhengig av meg. Eg var trøytt, eg kjende meg som eit vrak, orka ikkje rydda opp etter meg i huset … Eg kjende meg heilt åleine i verda mange gonger. Eg prøvde å tenkja at dette var ein periode som kom til å gå over, og det hjelpte meg litt (og ja, det går over!). Eg gjorde det eg følte for – sov når eg måtte, og gjekk ut når eg ville/orka. Og babyen har det jo heldigvis topp uansett form og humør hos mor, så lenge han får pupp og mat og kos:-) (PS: Den opne barnehagen på Bøler, rett ved biblioteket, var kjempebra – mannen i huset var masse der då han var i permisjon. Eg veit ikkje om han framleis eksisterer, men det var i alle fall eit veldig bra tilbod.)
Dette var et skikkelig fint innlegg. Jeg følte meg i hvertfall veldig speilet i hvordan jeg til tider har følt meg etter at jeg ble mor. Det er så vidunderlig, og samtidig er det lett å bli isolert når man ikke har overskudd eller mulighet til å gå ut, selv om man teoretisk sett kanskje har tid. Søvnunderskudd, altfor ømme og melkesprengte pupper, og bare helt på tuppa. Jeg har flere ganger blitt på gråten når jeg har møtt forståelse fra andre eller når jeg har fått besøk akkurat når jeg har trengt det som mest. 🙂 Klem til deg og takk for at du deler.
Jeg ville bare fortelle hvor bra jeg synes det er av deg at du er ærlig. At du viser perspektiver og virkeligheten, istedenfor den store drømmeskyen folk flest legger seg på. Jeg synes du er fin og inspirerende og din blogg er fin og givende lesing.
Veldig fint innlegg, Ine! Takk for at du deler. Jeg er heldig som både har venner og bror/svigerinne som har vært hjemme samtidig som meg, i tillegg til en baby som sover hele natta, så jeg har kjent lite til ensomheten i permisjonen. Men jeg har kjent det andre ganger, så vet godt hva du snakker om. Jeg har litt motsatt problem nå, egentlig. Jeg har også ofte fått rådet: «Nyt denne tiden». «Den er over før du vet ordet av det», legges ofte til. Det er det siste der som stresser meg. Jeg synes det verken er slitsomt eller ensomt med permisjon, bare veldig hyggelig. Men jeg kan til gjengjeld bli skikkelig stresset av tanken på hvor altfor, altfor fort tiden går. Sukk.
Si i fra hvis du vil gå en tur eller ta en kaffe en dag. 🙂
Fint innlegg! Jeg hadde det også slik med nummer 1. Nå er jeg hjemme med nr 2 og timene fra levering til henting i barnehagen går så raskt. Dersom en nr 2 inngår i planene, er det bare å glede seg. Da går tiden fort, da!