En ettermiddag da Ståle og jeg satt på trikken hjem, en ganske full trikk i rushtida, og jeg kjente for første gang at det beveget seg i magen. Knapt merkbart, det kunne nesten forveksles med at magen rumlet, men det var mer som ørsmå vingeslag eller sprell fra en bitteliten fisk.
Profilen vi fikk glimt av på ultralyd, den lille hånda som pekte. Det var ikke så lett å få sett skikkelig på deg, men vi fikk vite at du var en liten gutt. Ståle så det til og med før jordmora spurte om vi ville vite. Vi fikk se hjertet ditt banke, og jeg husker at jeg på en måte endelig skjønte at du var der inne, i magen min.
Alle de gangene jeg fikk høre på hjertelyden din hos legen, hver gang var jeg litt nervøs, og hver gang ble jeg like lettet da legen fant lyden, bank bank bank bank, den fineste lyden jeg kunne tenke meg.
En liten fot som sparket bestemt fra inne i magen, slik at man kunne se det utenfra, og slik at pappa kunne legge hånda på magen min, liksom for å hilse på, kjenne at du var der.
Det var deg hele tida. Og det er så rart å tenke på.
Koffeine 
Hei! Så fint du skriver! Jeg har nok tenkt akkurat det samme som deg, og skulle ønske jeg var like flink som deg til å beskrive disse følelsene. 🙂
Hver gang – hver gang – får jeg tårer i øynene og klump i halsen av det du skriver. (Joda, jeg er sentimental og lettrørt og tror ikke barselhormonene helt har forlatt kroppen enda, men du har virkelig en gave, Ine.)
Fine Orvar! Han er bra grom og sparker også nåmed bestemte og ivrige ben. Og du skriver så godt Ine.
Åh, klump i halsen og tåredryppende øynene. Akkurat slik, slik er det!
Åh, så fint!
Så fint, så fint!
du fikk hjertet mitt sil å sukke – så fint ❤
Å hei!
Jeg har ikke besøkt bloggen din før akkurat nå:) Og aller første innlegg jeg leser fortjener så absolutt en kommentar:)
TAKK for at du minte meg på det med hjertelyden, og hvor utrolig stas det var å få høre den ved hver kontroll! Det var jo absolutt høydepunktene under graviditeten:)
Og at datteren min bare er tre dager yngre enn Orvar… Det er et mysterium hvorfor jeg ikke har funnet bloggen din før! Men bedre sent, enn aldri, som de sier:)
Ååå. Du er så fin! Og tenk at det var Orvar som var med på alle kaféturene sist vinter og vår og sommer. ❤
Så fint skrevet! Klump i halsen her også. Min eldste er tre år og jeg tenker fortsatt sånn – og snakker med han om det. Ha en fin dag!
Det må være en underlig følelse å bære på en liten person så lenge, som man til slutt blir kjent med, litt etter litt. Jeg synes også at det er rart å tenke på!
Akkurat det samme har jeg tenkt om min tre måneder gamle datter. Uvirkelig at hun vokste inni meg. Du setter så godt ord på det!
Så fint du skriver! Fine, fine ord.
Å, kjenner igjen tankene! Tenk at det var DEG!!
åh, så fint dette var. Jeg har tenkt den tanken, det er en stor og nydelig tanke men små smilehull i.