Bloggen er flyttet

Jeg har tatt med meg alle gamle skriverier over til koffeine.no – bli med dit, da vel!

Sånne små ting

Store kopper med kaffe. Mange episoder av New Girl. Orvar som sover på fanget mitt. Besøk av fine venner. Pitapizza til middag to dager på rad. Sjokoladekjeks og grønn te. Levende lys. Myke puter og pledd. Det er sånne små ting som hjelper litt når både babyen og pappaen er syke, og mammaen må være litt superhelt.

Stemningsrapport

Orvar tar dagens første blund. Min kjære sover også. Jeg hører på Ring inn musikken på P2, som jeg stort sett alltid gjør på lørdag formiddag. Det knitrer i peisen, og dagens andre kopp med kaffe står på bordet ved siden av meg. Ute ser det kaldt ut, vinden gjør at trærne nesten danser litt til musikken fra radioen. Kroken med pianoet er den eneste i hele leiligheten som ikke er full av rot, men jeg har ikke tenkt å gjøre noe med det før om en stund. Akkurat nå vil jeg bare sitte her, ved peisen, kikke på trærne som danser i vinden, drikke kaffen min og kjenne at livet kan være så uendelig godt på en helt vanlig, trøtt lørdag i januar.

Tenk at det var deg hele tida

En ettermiddag da Ståle og jeg satt på trikken hjem, en ganske full trikk i rushtida, og jeg kjente for første gang at det beveget seg i magen. Knapt merkbart, det kunne nesten forveksles med at magen rumlet, men det var mer som ørsmå vingeslag eller sprell fra en bitteliten fisk.

Profilen vi fikk glimt av på ultralyd, den lille hånda som pekte. Det var ikke så lett å få sett skikkelig på deg, men vi fikk vite at du var en liten gutt. Ståle så det til og med før jordmora spurte om vi ville vite. Vi fikk se hjertet ditt banke, og jeg husker at jeg på en måte endelig skjønte at du var der inne, i magen min.

Alle de gangene jeg fikk høre på hjertelyden din hos legen, hver gang var jeg litt nervøs, og hver gang ble jeg like lettet da legen fant lyden, bank bank bank bank, den fineste lyden jeg kunne tenke meg.

En liten fot som sparket bestemt fra inne i magen, slik at man kunne se det utenfra, og slik at pappa kunne legge hånda på magen min, liksom for å hilse på, kjenne at du var der.

Det var deg hele tida. Og det er så rart å tenke på.

2014 på Koffeine

Før jul hadde jeg en konkurranse på bloggen, og da benyttet jeg anledningen til å spørre dere om hva dere vil lese mer om her. Jeg fikk mange fine svar, som jeg tenker å ta med meg inn i det nye bloggåret! Det som gikk igjen blant svarene, var:

– Små og store gleder i hverdagen.
– Livet som mamma.
– Ærlige tekster om livet.
– Litteratur og boktips.
– Interiør og bilder fra leiligheten vår.
– Samfunnsengasjerte tekster.
– Tips til vegetarmat og oppskrifter.

Jeg synes det ser ut som en ganske fin liste over ting å skrive om i 2014. Noe av dette skriver jeg jo allerede om ganske jevnlig, mens andre ting har jeg ikke skrevet noe særlig om på en stund. Jeg har som mål å oppdatere bloggen litt oftere i tida framover, og å skrive varierte innlegg om sånt som opptar meg og dere.

Det vil forresten snart bli noen fine forandringer på bloggen – jeg har planer om å flytte Koffeine til sin helt egne krok på Internett. Samtidig skal bloggen få nytt design, og det gleder jeg meg veldig til! Håper dere vil henge med videre!

Morgenstund

I dag er Ståle på jobb, så vi må vente til i morgen med å ha lang helgefrokost sammen. Men jeg har hatt en ganske fin lørdagsfrokost likevel! Müslibriks og en stor kopp kaffe til meg, havregrøt til Orvar, utsikt til masse snø og ivrige skiløpere på vei ut i marka, radio og ikke minst vakre tulipaner på bordet. Endelig er det tulipansesong – det betyr at vi går lysere tider i møte. Hurra!

Jeg ønsker alle mine fine lesere en riktig god helg!

Noen ganger er det ensomt

Jeg er veldig takknemlig for velferdsordningene som gjør at vi i Norge får mulighet til å være hjemme med barna våre hele deres første leveår. Det er et privilegium vi ikke skal ta for gitt. Da min mor ble mamma, måtte hun tilbake i jobb etter tre måneder, og levere barna til dagmamma.

Vi er heldige i dag. Jeg vet det.

Men noen ganger er det ensomt å være i mammapermisjon. Ofte er dagene lange, jeg teller ned timer og minutter til Ståle kommer hjem fra jobb. Jeg prøver å være flink til å legge fine planer, komme meg ut, treffe folk, gå tur. Men noen dager er jeg altfor sliten til å gå ut. Blir inne for å få sovet når det går an. Orker ikke treffe andre enn de aller nærmeste. Og de dagene føler jeg meg ofte veldig alene.

Det har vært en del slike dager i det siste.

Jeg får ofte høre at jeg må nyte denne tida. For den går så fort. Og på en måte gjør den det. Plutselig har Orvar blitt seks måneder! Så stor! Men samtidig kan dagene og ukene være så lange. Og kveldene så korte. Da er det ikke alltid like lett å være tilstede i øyeblikket, nyte denne tida som egentlig er så kort, så kort. I stedet lengter jeg ofte etter at klokka skal bli så mye at Ståle kommer hjem. Så jeg slipper å være alene.

Det er ikke sånn at det er bare ensomt å slitsomt å være hjemme med baby. Ofte er det skikkelig fint! Men jeg tror det er viktig å gi rom for å være åpen om at som det meste andre i livet, er også det å være i mamma- eller pappapermisjon sammensatt. For meg byr det på store gleder og fine øyeblikk, men også på frustrasjon, ensomhet og noen tårer.

Det var bare det jeg ville fortelle i dag.

Helg!

Nå som jeg er i permisjon, setter jeg enda mer pris på helg enn tidligere. Det hadde jeg ikke tenkt meg på forhånd! Men helg betyr at Ståle er hjemme sammen med meg, og da er alt så mye enklere. Ikke minst er det fint å få mer tid sammen enn hverdagens ettermiddager og kvelder, som ofte føles så altfor korte. Så helg er fint! Og denne helga er ekstra fin fordi:

– Vi har besøk av besteforeldre fra Harstad.
– Det står en bukett med roser på nattbordet vårt. Det lyser opp de mørke januarmorgenene litt!
– Leiligheten føles lys og ren – jula er ryddet ut, og juletreet er byttet ut med en orkidé.
– Orvar storkoser seg med å smake på mat. Mest populært så langt: Mos av banan, avokado og blåbær.
– Lørdagsmiddagen vår blir squashlasagne med sjokolademousse til dessert.
– Besøk av besteforeldre betyr litt etterlengtet ekstra søvn om morgenen.

Har dere en fin helg?

Året da Orvar kom

Når jeg tenker tilbake på året som gikk, overskygger Orvars ankomst det aller meste. 2013 kommer jeg nok alltid til å huske som året da Orvar kom. Året da jeg ble mamma. Jeg har aldri opplevd at livet forandrer seg på en så gjennomgripende måte før. Fra den ene dagen til den andre, nesten. Selv om man har ni måneder til å forberede seg på, tror jeg ikke det går an å forberede seg helt på hvordan det er å bli foreldre for første gang.

Vi sover ikke lenge i helgene lenger, for Orvar vet ikke forskjell på mandag og lørdag. Men vi kan fortsatt ha trege morgener med mange kaffekopper, de bare starter litt tidligere enn før. Vi har ikke vært ute og spist sammen alene siden vi ble foreldre. Det er ikke helt tid for å ha barnevakt på kvelden enda. Men vi har laget gode middager som vi har spist sammen mens Orvar har sovet i vugga si. Med levende lys, fin musikk og halve glass vin til. Vi har ikke vært på fest heller. Men vi har hatt mye besøk av gode venner. Gått turer i skogen, sett på film, laget pizza, spist godis i sofaen og hatt kaffeslaberas der Orvar går på rundgang fra gjest til gjest. Vi har heller ikke vært på konsert sammen. Men vi har hørt masse på fin musikk på platespilleren vår, og kanskje kjøpt enda litt flere plater enn vanlig. Og ikke minst har Ståle og Orvar hatt huskonsert på pianoet vårt. Jeg har ikke sovet mer enn tre timer i strekk siden i sommer. Men jeg har våknet med en trillende glad baby ved siden av meg om morgenen, som ser på meg med et blikk som sier mamma, du må våkne, tenk så mye spennende det er å se i verden akkurat i dag.

2013 var året da alt forandret seg. Og jeg kunne ikke vært mer glad og takknemlig for akkurat det.

 

 

God jul!