Noen ganger er det ensomt

Jeg er veldig takknemlig for velferdsordningene som gjør at vi i Norge får mulighet til å være hjemme med barna våre hele deres første leveår. Det er et privilegium vi ikke skal ta for gitt. Da min mor ble mamma, måtte hun tilbake i jobb etter tre måneder, og levere barna til dagmamma.

Vi er heldige i dag. Jeg vet det.

Men noen ganger er det ensomt å være i mammapermisjon. Ofte er dagene lange, jeg teller ned timer og minutter til Ståle kommer hjem fra jobb. Jeg prøver å være flink til å legge fine planer, komme meg ut, treffe folk, gå tur. Men noen dager er jeg altfor sliten til å gå ut. Blir inne for å få sovet når det går an. Orker ikke treffe andre enn de aller nærmeste. Og de dagene føler jeg meg ofte veldig alene.

Det har vært en del slike dager i det siste.

Jeg får ofte høre at jeg må nyte denne tida. For den går så fort. Og på en måte gjør den det. Plutselig har Orvar blitt seks måneder! Så stor! Men samtidig kan dagene og ukene være så lange. Og kveldene så korte. Da er det ikke alltid like lett å være tilstede i øyeblikket, nyte denne tida som egentlig er så kort, så kort. I stedet lengter jeg ofte etter at klokka skal bli så mye at Ståle kommer hjem. Så jeg slipper å være alene.

Det er ikke sånn at det er bare ensomt å slitsomt å være hjemme med baby. Ofte er det skikkelig fint! Men jeg tror det er viktig å gi rom for å være åpen om at som det meste andre i livet, er også det å være i mamma- eller pappapermisjon sammensatt. For meg byr det på store gleder og fine øyeblikk, men også på frustrasjon, ensomhet og noen tårer.

Det var bare det jeg ville fortelle i dag.

The 4th Trimester Bodies Project

Bilder fra The 4th Trimester Bodies Project. Øverst fra venstre: Becky Larson, Yvonne Oldaker, Keyonda McQuarters og Amber Meyer. Fotografen er Ashlee Wells Jackson.

Jeg har aldri vært så stolt som da jeg holdt Orvar i armene mine for første gang. Tenk at jeg hadde båret fram og født dette nye livet! Det var så stort. Jeg var så glad for – og lettet over – at alt hadde gått bra. Samtidig har jeg aldri vært så sliten, eller følt meg så mørbanket, som da fødselen endelig var over.

Kroppen forandrer seg etter en graviditet og en fødsel. Noe annet ville vært rart – man bygger tross alt et helt nytt, lite menneske. Da jeg gikk gravid, prøvde jeg å være bevisst på at forandringene som skjer, er naturlige. De fleste går opp i vekt, litt eller mye. Hoftene blir litt bredere. Brystene forandrer seg. Mange får strekkmerker. Åreknuter. Kanskje har man til og med arr. Kroppen ser uansett ikke ut helt slik den gjorde før. Kanskje føles den fremmed. Kanskje skammer man seg over den. Mange opplever press om å komme tilbake til normalen så fort som mulig etter fødselen. Men jeg tenker at normalen etter at man har født barn, er at kroppen er forandret.

Derfor synes jeg The 4th Trimester Project er innmari viktig. Det er et fotoprosjekt som handler om å omfavne – heller enn forakte – forandringene som skjer med kroppen gjennom fødsel, amming og å være mor. Fotograf Ashlee Welsh Jackson fotograferer amerikanske mødre som ønsker å stille opp, og bildene kan du se her. Bildene skal også publiseres i bokform, og den første boka er planlagt utgitt høsten 2014. Hvis man vil, kan man donere en valgfri sum til prosjektet. Det har jeg planer om å gjøre!

Det er lov til å ønske å komme i form etter fødselen. Det er lurt å spise næringsrik mat og bevege på seg. Men jeg skulle ønske at vi mammaer i større grad ga oss selv anerkjennelse for den store bragden (ja, faktisk!) det er å gå gravid og føde barn. Vi har lov til å være forandret. Vi trenger ikke komme tilbake til en normal som noen andre har bestemt. Vi har lov til å være akkurat sånn vi er. Vi har lov til å være stolte. Uansett om den gamle jeansen passer eller ikke.

Den korte lange tida

I dag spiller Sigur Rós konsert i Oslo spektrum. Vi har billetter. Jeg kan ikke gå. Siden i sommer har jeg tenkt at mot slutten av november, da kan vi sikkert ha barnevakt. Da kan jeg gå ut med Ståle, ta et glass vin, gå på konsert. Men vi har ikke fått til dette med flaske. Så jeg kan ikke være borte fra Orvar en hel kveld. Ikke enda. Han trenger at jeg er der, helt i nærheten. Særlig om kveldene. Når han våkner da, er det eneste som gir ham ro til å sovne igjen puppen. Så jeg må være der, helt i nærheten.

På tirsdag, omtrent samtidig som jeg innså at det ikke blir noen konsert i dag, leste jeg innlegget Flink på den fine bloggen Her på Sandaker. Det var godt å lese.

Og jeg vil så gjerne fortelle henne, at det trenger hun ikke. Være flink. Hun trenger ikke følge alle rådene. De som skal gi henne frihet. Alle reglene. Om at hun må begynne med flaske så fort som mulig. At hun må venne barnet til flaske. Opprettholde. Slik at hun kan gå ut. Bort.

Jeg har nemlig ikke vært flink. Ikke på den måten. I begynnelsen tenkte jeg ikke på at vi burde lære Orvar å ta flaske, slik at vi kunne ha barnevakt. Det var så mye annet å tenke på. Hele dette nye livet å ta stilling til. Nye ting å lære seg. Vi skulle få til amming, og det var jo ikke så lett. Holde det så ryddig vi trengte for å trives hjemme. Få spist ordentlig mat. Og ikke minst nyte de stundene som var rolige. Snakke sammen. Så vi ventet med å prøve å gi flaske. Og da vi endelig prøvde, fikk vi det ikke til.

Det er ikke så farlig. Tida for middager ute, vinglass, konserter og bursdagsfester kommer igjen. Men det gjør ikke denne tida med Orvar. Den tida han trenger meg hele tida, på akkurat denne måten, er egentlig ganske kort. Selv om dagene og nettene kan føles lange. Så jeg prøver å være tilstede der jeg er nå, i stedet for å lengte meg vekk.

Samtidig som jeg gleder meg veldig til å ta på en fin kjole uten praktisk ammeåpning og gå ut å spise en fin middag med kjæresten min. Bare oss to.

Debatten vi ikke trenger

Påtroppende barne- og likestillingsminister Solveig Horne fra FrP mener at vi trenger en debatt om hvorvidt barn bør bli fortalt om «andre former for seksualitet». Hvis det er en debatt vi virkelig ikke trenger i Norge i 2013, er det denne.

Hvorfor ikke?

1. Hvis vi vil at barna våre skal vokse opp til å bli mennesker som aksepterer og respekterer at andre er annerledes enn dem selv, må vi vokse gå foran å vise respekt og aksept selv. Barn er ikke utstyrt med fordommer mot det som er annerledes, men de kan lære fordommer fra voksne.

2. I nesten hver eneste barnehage vil det være barn som etter hvert vil finne ut at de er homofile. Å tie om homofili for barn, er indirekte å si at homofili er noe unormalt, og noe som skal holdes hemmelig. Kanskje vil det bli litt lettere for ungdommer å fortelle om legningen sin til noen hvis de vet at det er greit å prate om sånt med voksne, og at det ikke er noe feil med å være den de er.

3. Det er mange barn som har to mammaer eller pappaer! Disse barna skal ikke gå i barnehagen og føle seg annerledes på grunn av det. Eller at måten deres deres foreldre lever på er noe «vi ikke snakker om».

4. Barn skal tas på alvor. Det innebærer at det vi skal være tøffe nok til å gjøre, er å snakke med barn på en ordentlig måte også om det som kan være vanskelig. Vi er ikke tøffe fordi vi tar en debatt om hva vi skal holde skjult for ungene våre. Da er vi feige.

På forespørsel: Om å være vegetarianer

Jeg ble spurt i en kommentar om jeg kunne fortelle litt om å være vegetarianer. Det kan jeg vel!

Hvorfor vegetarianer

Mitt valg om ikke å spise kjøtt handler først og fremst om hensynet til dyra. Dette er sammensatt. Det handler om at jeg mener at dyr har et like stort ønske som meg om å leve. Dyr opplever smerte, stress og angst akkurat som mennesker. For meg gir det ikke mening å frarøve et dyr sitt liv for å spise det.

Videre handler det om at produksjonen av kjøtt foregår på andre premisser enn hva som er til dyras beste. En stadig vekst i kjøttforbruket fører til stadig sterkere krav om effektivitet. Til syvende og sist er det dyra dette går utover. De skal vokse raskere, flere dyr skal stues inne på mindre plass, og dyra får ikke lov til å leve ut sine naturlige behov. De er ikke dyr lenger, de er produksjonsenheter. Det er viktig å understreke her at jeg ikke skjærer alle bønder over en kam. Jeg vet om – og kjenner – mange bønder som behandler dyra sine bra. Det finnes bønder som setter dyrevelferden først. Hurra for dem! Dessverre er tendensen til at effektivitet og produksjonskrav settes høyere enn hensynet til dyra ytterst reell. Det er kanskje en dråpe i havet – men jeg ønsker i alle fall ikke å bidra til at etterspørselen etter kjøtt blir enda høyere.

Et annet perspektiv handler om fordeling av ressurser på globalt nivå. Ifølge Helsedirektoratet har kjøttforbruket i Norge økt nesten 20 prosent de siste ti årene. Kjøttforbruket per person (på engrosnivå – det vil si i slaktevekt og ikke i rent kjøtt) er nå oppe i 77 kilo i året. Det går med store mengder korn for å produsere kjøtt. Dette kornet kunne heller vært brukt direkte som menneskeføde. Det er problematisk at en liten andel av verdens befolkning har et luksuspreget overforbruk, mens majoriteten knapt har nok mat å spise. Det finnes nok mat i verden, den er bare skjevt fordelt. Et så høyt kjøttforbruk som vi har i Norge er ikke bærekraftig eller rettferdig. Det kan også nevnes at det gavner miljøet å kutte ut kjøtt/kutte ned på kjøttforbruket. En bonus!

En del vil kanskje innvende at hva jeg velger å ha på tallerkenen min ikke har så mye å si i den store sammenhengen. På det vil jeg svare at man selv må være den forandringen man ønsker å se i verden. Hvis alle skal tenke at det nytter ikke, skjer det i hvert fall ingenting.

Hva jeg spiser

Jeg er ingen kostholdsekspert, men jeg har funnet fram til et kosthold som passer godt for meg. Jeg er lakto-ovo-vegetarianer, det vil si at jeg inkluderer melkeprodukter og egg i kostholdet mitt. Jeg spiser ikke kjøtt, fugl, fisk eller annen sjømat. Jeg prøver å ha et variert kosthold – som baserer seg på masse forskjellige grønnsaker, kornprodukter, ris, nøtter og kjerner, ulike bønner, linser og erter, sopp, vegetabilske oljer, melkeprodukter, frukt, noe soya- og quornprodukter og litt egg.

Som vegetarianer må man tenke litt annerledes. Grønnsaker spiller gjerne hovedrollen i vegetariske retter. Når jeg skal lage middag, tar jeg gjerne utgangspunkt i hva slags grønnsaker jeg har lyst på. Grønnsaker er det beste som finnes! Når de tilberedes riktig, vel og merke. Etter hvert blir man ganske dreven i å få frem det beste i alle råvarene. De fleste vil bli overraska over hvor godt og tilfredsstillende vegetarmat kan være.

En vanlig dag kan jeg starte med en tallerken havregrøt eller müsli og en kopp kaffe (eller to!). Før lunsj spiser jeg gjerne en frukt eller noen nøtter. Til lunsj liker jeg aller best å spise varm mat, gjerne rester fra gårsdagens middag. Ellers spiser jeg salater med for eksempel salatblader, tomat, avokado, solsikkekjerner, kikerter, ost og dressing basert på kaldpresset olivenolje eller rapsolje. Noen dager spiser jeg helt vanlige brødskiver eller hjemmelaget knekkebrød. Som pålegg bruker jeg ost, avokado, hummus, peanøttsmør, bønnepålegg eller noe annet jeg har lyst på – gjerne med en del grønt på toppen. Hvis jeg blir sulten før middag eller skal på trening, legger jeg inn et mellommåltid. Det kan være en yoghurt, frukt og nøtter eller et knekkebrød. Til middag liker jeg veldig godt å lage forskjellige gryteretter, gjerne med bønner, linser eller kikerter. Gjerne med fullkornsris, bulgur, quinoa, couscous eller brød ved siden av. Hvis jeg har spist middag ganske tidlig, spiser jeg ofte litt kveldsmat også. For eksempel knekkebrød, yoghurt med frukt og nøtter eller noe jeg har bakt. Og selvfølgelig spiser jeg sånt som sjokolade innimellom!

Hvordan får man i seg nok protein?

Det er en myte at det er vanskelig for vegetarianere å få i seg nok protein. Det man bør være oppmerksom på, er at en del vegetabilske matvarer ikke gir et fullverdig inntak av protein alene. Dette er fordi de fleste planter har for lite av det som kalles essensielle aminosyrer. Dette er aminosyrer vi er avhengig av å få tilført gjennom kosten. Fullverdig protein er mat som inneholder alle aminosyrene kroppen trenger. Soyabønner og quinoa er eksempler på vegetarisk mat som gir fullverdig protein. Ellers oppnår man et fullverdig proteininntak ved å kombinere ulike typer matvarer – for eksempel belgfrukter og korn, korn og melkeprodukt eller ris og erter. Med et balansert vegetarisk kosthold skal det faktisk godt gjøres å pådra seg proteinmangel. (Her fant jeg en del informasjon om vegetarkost og protein.)

Kan man få mangler?

Et dårlig sammensatt vegetarisk kosthold kan gi mangler. Men det kan et dårlig sammensatt kosthold med kjøtt også. Det vegetarianere skal være ekstra oppmerksomme på, er å få i seg nok jern, sink, omega 3, vitamin B12 og vitamin D. Jeg (som mange andre kvinner, vegetarianere eller ikke) tar et mildt jerntilskudd. Jeg tar også B-kompleks, sink og vegetarisk omega 3, sånn for å være på den sikre siden. Ellers prøver jeg å spise så variert og godt som mulig. Jeg tar jevnlige blodprøver for å forsikre meg om at kroppen ikke mangler noe. Det er årevis siden sist jeg fikk påvist noen mangler, og da handla det mer om at jeg ikke spiste nok enn at jeg spiste vegetarisk.

Til slutt

Selv om det er viktig å være klar over utfordringene man har ved å spise vegetarisk, er det like viktig å være klar over de helsemessige fordelene ved et vegetarisk kosthold. De fleste vegetarianere får i seg mer kostfiber, antioksidanter, folat, magnesium og vitamin C enn andre. Vegetarianere har også gjerne et lavere inntak av mettet fett og kolesterol enn befolkningen for øvrig. Et godt vegetarisk kosthold medfører faktisk redusert risiko for hjerte-karsykdommer, diabetes, høyt blodtrykk, gallestein, kreft og revmatisme!(Kilde.) For min del er dette en ekstra bonus, og sammen med min etiske begrunnelse for ikke å spise kjøtt, overskygger det helt de små ekstra utfordringene det gir å spise vegetarisk.

Jeg anbefaler gjerne alle å gå over til et vegetarisk kosthold. Jeg vet jo at ikke alle ønsker å kutte ut kjøtt helt fra kostholdet sitt, men jeg tar meg den friheten å komme med en oppfordring: Tenk gjennom forbruket ditt av kjøtt. Kan du kutte ned litt? Lær deg noen gode vegetarretter! Vær nysgjerrig! De aller fleste vil ha godt av å spise mindre kjøtt. Og minst like viktig: Ved å kutte ut kjøtt eller kutte ned på kjøttforbruket, er du med på å begrense belastningen på dyr, miljø og jordas ressurser.

Puh, dette ble langt! Hang dere med? Hvis dere lurer på noe: Spør i vei i kommentarfeltet! Jeg skal svare så godt jeg kan. Kom gjerne med innspill også, jeg har ikke noe i mot litt diskusjon.

Kroppen min

Kroppen min kan gå lange turer på varme sommerkvelder, jogge til jeg får blodsmak i munnen og svømme i iskaldt Mjøsvann. Den kan hoppe av glede, falle femti ganger på ski og reise seg igjen hver gang. Den kan legge seg tett inntil ham jeg er aller mest glad i, klemme folk, liste seg, kna pizzadeig og danse til Billie Holiday. Også kan den ta meg på eventyr i ukjente byer, sitte på kafé, gå fjellturer, ri tur på verdens fineste fjording i kongeskogen og sykle på Oslofortau. Og ha kjole på.

Likevel ser jeg ofte ned på kroppen min. Er ikke fornøyd med den. Kritiserer den og tenker de styggeste ting om den. Nå synes jeg det er på tide å endre på det. Være greiere med kroppen min.

Så kjære kroppen min. Du er bra. Takk for at du lar meg løpe, klemme, rusle, falle, reise meg igjen, utforske, kysse, danse, gå med kjole og hoppe. Egentlig er du ganske fin. Du har runde, fine former, er myk å ta på og har et stjernebilde av føflekker på magen. Du har bein med smale ankler som kler godt ballerinasko, du har lange pianofingre som kan fingermale med akrylmaling eller skrive lange brev til farmor med kulepenn. Du kler veldig godt bukser med høyt liv, og kjoler med femtitallssnitt gir deg nesten Marilyn Monroe-former. Jeg lover å være greiere med deg framover, og prøve å huske på hver eneste dag hvor bra du egentlig er.

Deres tur! Hva er flott med kroppen din?

Both Sides Now

Jeg kan sove 12 timer om natta. Gå til sengs klokka ni, sovne halv ti, omgitt av gamle Nemi-blader og rolige bøker. Det gjør jeg når min verden blir for tung å bære, når jeg gråter mellom episodene av Gilmore girls og Sex and the City, når det ikke hjelper å lage kakao eller se på bilder av sju dager gamle kattunger. Jeg har skrevet om depresjon før, men ikke på lenge. Det kjennes skjørt å skrive om.

Dessuten klamrer jeg meg til alle de fine tingene. Å bake scones til frokost på en helt vanlig onsdag. Å komme meg opp alle bakkene på ski. Å pynte meg med kjole og lady bug-leppestift. En ekstra god kopp med kaffe. Ei koselig melding fra ei god venninne. Å kysse kjæresten mens en liten gutt ser på oss og kniser. Våren som plutselig er her. Jeg opplever mye godt. Det er jeg veldig takknemlig for. Og det vil jeg dele.

Men det ligger et slør av tristhet over meg, som jeg ikke alltid viser på bloggen. Jeg har ganske ofte panikkangst, og sliter mye med å være alene. Jeg er mye trist og urolig. Jeg går fremdeles på medisiner, medisiner som gjør at jeg ikke faller så fryktelig langt ned, som demper den vonde tristheten, men også de følelsene som er gode. Det er lenge siden jeg har ledd slik at jeg har fått vondt i magen. Jeg savner det.

Jeg har ikke noe mål om å være lykkelig hele tida. Men jeg skulle ønske at jeg var litt mindre trist. At jeg hadde et roligere hjerte. Mamma sier at det er en styrke å være full av følelser, men at det kan være slitsomt også. Jeg synes det er fint sagt. For jeg tenker at alle følelser er verdifulle på sitt vis, også de som kjennes ut som stein i magen. De følelsene er også en del av å være menneske.

Men akkurat nå ønsker jeg meg mest av alt at steinene i magen min skal bli til sommerfugler. Kanskje når våren kommer for fullt. Jeg får vende ansiktet mot sola, og håpe på det beste.

En oppfordring

(Illustrasjon: kuro-risu)

I dag har jeg sendt tjue e-poster, til tjue forskjellige politikere i Arbeiderpartiet. Det har jeg gjort for å oppfordre dem til å stemme for en avvikling av den norske pelsindustrien på Arbeiderpartiets landsmøte i april.

Dyrevernalliansen har laget en side med forslag til hvilke politikere man kan skrive til. Jo flere man skriver til, jo flere kan man påvirke. De har også laget et forslag til hva man kan skrive. Dette er det jeg skrev:

Kjære (politikers navn)

Jeg skriver til deg for å oppfordre deg til å stemme for en regulert avvikling av den norske pelsindustrien under Arbeiderpartiets landsmøte i april.

I befolkningen er det en bred motstand mot oppdrett av pelsdyr. Ved neste valg vil jeg stemme på et parti som tar dyrene – og velgerne – på alvor, og sier nei til en industri som baserer seg på systematisk dyremishandling. Jeg ønsker ikke at mine skattepenger skal være med på å subsidiere en slik industri.

Du er med på å avgjøre om Arbeiderpartiet er et parti jeg kan stemme på ved neste valg.

Vennlig hilsen (ditt navn)

Skriv din egen tekst, eller kopier gjerne teksten jeg har skrevet. Send til så mange politikere fra Arbeiderpartiet du greier. Sammen kan vi få lagt ned pelsindustrien!

Om å ikke få til, men ikke gi opp

Jeg hadde eksamen i går. Eller det vil si, jeg skulle ha eksamen. Men jeg fikk det ikke til. Akkurat som i vår, da jeg – den flinke piken – ikke klarte å være flink. Jeg klarte det ikke i går heller. Etter en halv time greide jeg ikke mer, jeg sa fra til eksamensvakta, måtte skrive på et skjema, hente sakene mine og gå ut, med gråten i halsen og en elefant på magen. Utafor kom tårene, i en elv minst, nesten en foss, og jeg sendte melding til Ståle med klarte ikke. Så dro jeg hjem, og sov i mange timer.

Utpå ettermiddagen traff jeg Joy-Loi. Jeg fikk en stor klem, også satt vi på kafé i tre timer, med store kaffekopper, scones og solbærmuffin. Vi snakka om at i den store sammenhengen betyr ikke en eksamen så mye, den betyr faktisk nesten ingenting, og at det kommer til å ordne seg. Også snakka vi om at dyr har dyrefølelser, hvor mye vi gleder oss til jul, hvor mange fine folk vi kjenner og at vi har lyst til å gå på kaffesmaking en gang. Elefanten på magen min ble litt lettere. Og tårene ble tørka vekk.

I dag har jeg bare tatt det med ro, for jeg er sliten i både kropp og hode. Jeg har hatt en langsom morgen med kjæresten, fått frokost på senga, drukket kaffe på Edvards, kikka på leker på Sprell og sett på Veronica Mars.

Jeg har ikke tenkt til å gjøre noe annet skolearbeid i kveld enn å lage en leseplan. For jeg har jo en eksamen til. Og den vil jeg gjerne klare å gjennomføre. Selv om jeg allerede gruer meg. Så da vet dere det.

Vi kan gjøre en forskjell

Blir du opprørt av avsløringene om dyremishandling i pelsbransjen? Har du lyst til å gjøre noe – men vet ikke helt hva? Her kommer noen helt konkrete forslag til hva du kan gjøre hvis du vil være med å påvirke politikerne til å forby pelsdyroppdrett.

• Send en e-post til regjeringspartiene med oppfordring om å legge ned næringa. Arbeiderpartiets e-postadresse: dna@dna.no. Senterpartiet sin e-postadresse: epost@senterpartiet.no. Sosialistisk venstreparti sin e-postadresse: post@sv.no. (SV er eneste norske parti som går inn for å nedlegge pelsdyrnæringa – det man kan be SV om er å øke presset på AP og SP.)
• Dyrevernalliansen har laget en oversikt med fem gode grunner til å forby pelsdyroppdrett. Spre gjerne denne linken på facebook, twitter eller egen blogg. Disse punktene kan man også bruke i e-post til regjeringspartiene.
• Skriv under på opprop for å forby pelsdyroppdrett.
• Meld deg inn i facebook-gruppa Forby pels nå, og inviter dine facebook-venner til gruppa.
• Meld deg gjerne inn i en av dyrevernorganisasjonene som jobber aktivt for å forby pelsdyroppdrett. Dyrevernalliansen, Dyrebeskyttelsen og NOAH – for dyrs rettigheter gjør alle en viktig jobb for dyrene – og med flere medlemmer får de større innflytelse.
• Bli med på NOAHs fakkeltog mot pels lørdag 13. november. Se her for oversikt over tidspunkter i de ulike byene.

Til slutt, et fint sitat fra en fin forfatter, med håp om at det nytter å prøve å endre verden til det bedre. Jonathan Safran Foer skriver:

Things were as they were before, but they will be different now. Things will be better. We will be better.