Han her

Han som slår forbauset ut med armene når noe kommer litt brått på. Han som strekker seg som en katt når han våkner. Han som kikker seg rundt med en litt bekymret mine. Han som smiler ikke bare med hele ansiktet, men med hele kroppen. Han som har de beste bollekinna, og hender med smilehull på. Han som spreller med armer og bein når han blir glad. Han som liker å bli kilt på magen, og å kose nese mot nese. Han som kikker fascinert på hendene sine, for så å stappe dem målrettet i munnen. Han som har hår bare i nakken. Han som har munn som et lite jordbær. Han som ler begeistret når pappa leker fly med ham. Han som er ungen min. Ungen vår. Fy søren, så inderlig glad jeg er i ham.

Den intense barseltida

Helt ny baby og helt ny mamma

Jeg har hatt lyst til å skrive et innlegg for å fortelle dere hvordan det går lenge, men jeg har rett og slett ikke fått det til. Å bli mamma (og pappa!) for første gang er mer overveldende enn jeg kunne forestille meg. Dagene går med til å amme, bysse, stelle, pludre, kose og trille. Det er få pauser, og de som er, bruker jeg helst sammen med Ståle. Det å ta vare på og bli kjent med Orvar får alt fokus om dagen. Og slik skal det være.

Ståle er tilbake i jobb, mens jeg har permisjon fra studiet. Det er litt tungt å gå alene hjemme med baby, men jeg synes det går bedre for hver dag. Den første dagen jeg var alene var det så vidt jeg fikk pussa tenner, mens i går fikk jeg stelt både Orvar og meg selv i tide til en kaffeavtale med fine Ingvild klokka ti på formiddagen. Jeg merker at det er viktig å lage noen hyggelige planer, og komme seg litt ut hver dag. Men minst like viktig er det å la være å se det som et nederlag de dagene man ikke får stelt seg skikkelig, kommet seg ut døra eller gjort noe som helst i huset. Noen dager må jeg bare bestemme meg for at ambisjonene ikke skal være større enn å passe Orvar, få spist selv og sovet litt. For babyer bryr seg ikke om rot. De bryr seg om mat, nærhet og tørr bleie. Så lenge jeg ordner det, tenker jeg at jeg strekker til som mamma i massevis.

Den første tida er intens. Man skal venne seg til en helt ny livssituasjon, bli kjent med et nytt lite menneske, finne seg til rette i rollen som mamma og komme seg etter fødselen. Kroppen føles mørbanka, det er melkespreng, søvnmangel og følelser som løper løpsk. Etter hvert synker omfanget av ansvaret inn, og det kan kjennes overveldende. Plutselig har man et lass av nye bekymringer. Kommer jeg til å klare å være en god mamma? Holder jeg barnet riktig? Får han nok melk? Er han for varm? Puster han? Tenk om han blir syk?  Å bli foreldre for første gang beskrives ofte som en slags livskrise. Ikke så rart, med de store omveltningene det innebærer.

Men så er det også en glede som er nesten for stor til å bære. Så mye takknemlighet for at det gikk bra. Så mye kjærlighet. Alle de gode øyeblikkene. En mett baby som sovner tett inntil mamma. Som føler seg tryggest hos oss. Å oppdage stadig nye ansiktsuttrykk, å få det første forsiktige smilet. Å sovne sammen på sofaen etter en slitsom natt. Bittesmå fingre som griper rundt lillefingeren min. Orvar som tisser i en fin stråle rett på pappas nyvaskede skjorte. Knirkingen når han våkner. Jammen er det fint.

En liten oppdatering

I skrivende stund sitter jeg i lenestolen min på soverommet med lille Orvar sovende på brystet mitt. Utenfor er det litt grått, og det er godt for både mamma og baby etter mange varme dager. Jeg har fått dagens første kaffekopp, er fremdeles kledd i pysjamas og hører på nyheter på P2. Ståle har første dag på jobb etter fødselen, og selv om det føles litt rart å være alene, er jeg ved godt mot. Dette skal gå fint!

Nå er det litt over to uker siden vi ble en liten familie på tre. Siden jeg ble mamma. Det har vært en fantastisk og samtidig utrolig slitsom tid, med pur lykke og barseltårer om hverandre. Ofte har det kjentes som om hjertet sitter utapå kroppen. Jeg hadde en ganske tøff fødsel, og det har tatt tid å komme seg igjen. Ståle og jeg har hatt behov for å ta det veldig med ro og verne litt om vår lille, nye familie. Derfor har vi ikke hatt mange andre planer enn å være sammen – og ikke minst bli kjent med Orvar. Men litt barselbesøk har vi hatt, og det har vært veldig hyggelig.

Det er virkelig en stor omveltning å bli foreldre for første gang. Vår verden har fått en ny hovedperson, livet har fått nytt hovedfokus. Nå er jeg først og fremst mamma. Det er stort, overveldende og fantastisk. Jeg føler meg veldig heldig.

Det kan hende det går litt tid mellom innleggene i tida framover, men her var i alle fall en liten oppdatering. Håper dere har det fint og nyter sommeren! Helt til slutt: Tusen takk for alle gratulasjoner!

Endelig her!

På fredag kveld kom vår lille Orvar endelig til verden! Han er så fin, så fin. Med mjuke bollekinn og jordbærmunn. Vi går og klyper oss i armen – er han virkelig her nå? – og er så glade og takknemlige over å ha fått en frisk og velskapt liten gutt. Tenk at det går an å elske noen så mye etter bare fire dager.

Vi har det bra alle tre, og jeg skriver igjen når jeg orker. ♥