Tenk at det var deg hele tida

En ettermiddag da Ståle og jeg satt på trikken hjem, en ganske full trikk i rushtida, og jeg kjente for første gang at det beveget seg i magen. Knapt merkbart, det kunne nesten forveksles med at magen rumlet, men det var mer som ørsmå vingeslag eller sprell fra en bitteliten fisk.

Profilen vi fikk glimt av på ultralyd, den lille hånda som pekte. Det var ikke så lett å få sett skikkelig på deg, men vi fikk vite at du var en liten gutt. Ståle så det til og med før jordmora spurte om vi ville vite. Vi fikk se hjertet ditt banke, og jeg husker at jeg på en måte endelig skjønte at du var der inne, i magen min.

Alle de gangene jeg fikk høre på hjertelyden din hos legen, hver gang var jeg litt nervøs, og hver gang ble jeg like lettet da legen fant lyden, bank bank bank bank, den fineste lyden jeg kunne tenke meg.

En liten fot som sparket bestemt fra inne i magen, slik at man kunne se det utenfra, og slik at pappa kunne legge hånda på magen min, liksom for å hilse på, kjenne at du var der.

Det var deg hele tida. Og det er så rart å tenke på.

Noen ganger er det ensomt

Jeg er veldig takknemlig for velferdsordningene som gjør at vi i Norge får mulighet til å være hjemme med barna våre hele deres første leveår. Det er et privilegium vi ikke skal ta for gitt. Da min mor ble mamma, måtte hun tilbake i jobb etter tre måneder, og levere barna til dagmamma.

Vi er heldige i dag. Jeg vet det.

Men noen ganger er det ensomt å være i mammapermisjon. Ofte er dagene lange, jeg teller ned timer og minutter til Ståle kommer hjem fra jobb. Jeg prøver å være flink til å legge fine planer, komme meg ut, treffe folk, gå tur. Men noen dager er jeg altfor sliten til å gå ut. Blir inne for å få sovet når det går an. Orker ikke treffe andre enn de aller nærmeste. Og de dagene føler jeg meg ofte veldig alene.

Det har vært en del slike dager i det siste.

Jeg får ofte høre at jeg må nyte denne tida. For den går så fort. Og på en måte gjør den det. Plutselig har Orvar blitt seks måneder! Så stor! Men samtidig kan dagene og ukene være så lange. Og kveldene så korte. Da er det ikke alltid like lett å være tilstede i øyeblikket, nyte denne tida som egentlig er så kort, så kort. I stedet lengter jeg ofte etter at klokka skal bli så mye at Ståle kommer hjem. Så jeg slipper å være alene.

Det er ikke sånn at det er bare ensomt å slitsomt å være hjemme med baby. Ofte er det skikkelig fint! Men jeg tror det er viktig å gi rom for å være åpen om at som det meste andre i livet, er også det å være i mamma- eller pappapermisjon sammensatt. For meg byr det på store gleder og fine øyeblikk, men også på frustrasjon, ensomhet og noen tårer.

Det var bare det jeg ville fortelle i dag.

Året da Orvar kom

Når jeg tenker tilbake på året som gikk, overskygger Orvars ankomst det aller meste. 2013 kommer jeg nok alltid til å huske som året da Orvar kom. Året da jeg ble mamma. Jeg har aldri opplevd at livet forandrer seg på en så gjennomgripende måte før. Fra den ene dagen til den andre, nesten. Selv om man har ni måneder til å forberede seg på, tror jeg ikke det går an å forberede seg helt på hvordan det er å bli foreldre for første gang.

Vi sover ikke lenge i helgene lenger, for Orvar vet ikke forskjell på mandag og lørdag. Men vi kan fortsatt ha trege morgener med mange kaffekopper, de bare starter litt tidligere enn før. Vi har ikke vært ute og spist sammen alene siden vi ble foreldre. Det er ikke helt tid for å ha barnevakt på kvelden enda. Men vi har laget gode middager som vi har spist sammen mens Orvar har sovet i vugga si. Med levende lys, fin musikk og halve glass vin til. Vi har ikke vært på fest heller. Men vi har hatt mye besøk av gode venner. Gått turer i skogen, sett på film, laget pizza, spist godis i sofaen og hatt kaffeslaberas der Orvar går på rundgang fra gjest til gjest. Vi har heller ikke vært på konsert sammen. Men vi har hørt masse på fin musikk på platespilleren vår, og kanskje kjøpt enda litt flere plater enn vanlig. Og ikke minst har Ståle og Orvar hatt huskonsert på pianoet vårt. Jeg har ikke sovet mer enn tre timer i strekk siden i sommer. Men jeg har våknet med en trillende glad baby ved siden av meg om morgenen, som ser på meg med et blikk som sier mamma, du må våkne, tenk så mye spennende det er å se i verden akkurat i dag.

2013 var året da alt forandret seg. Og jeg kunne ikke vært mer glad og takknemlig for akkurat det.

 

 

Gavetips til baby

.

Jeg tenkte det kunne være fint å dele Orvars ønskeliste (mamma og pappa har kanskje hjulpet litt til med å lage den) med dere, i tilfelle noen er ute etter gavetips til baby. Det er jo veldig forskjellig hva folk har bruk for og liker, men her er i alle fall noe av det vi ønsker oss til Orvar!

1. Sparkebukse i ull.
2. Bodyer/trøyer i ull.
3. Pysjamas i ull.
4. Siklesmekker i ull.
5. Vindtett lue.
6. Vindsokker.
7. Gavekort hos Nøstebarn.
8. Gåvogn fra Brio.
9. Morsomme rangler i tre, og andre solide treleker.
10. Fine bøker man kan tygge på.
11. Lekematte til å turne på.
12. Hjemmestrikkede klær.

Har dere flere tips om nyttige gaver til de små?

Den korte lange tida

I dag spiller Sigur Rós konsert i Oslo spektrum. Vi har billetter. Jeg kan ikke gå. Siden i sommer har jeg tenkt at mot slutten av november, da kan vi sikkert ha barnevakt. Da kan jeg gå ut med Ståle, ta et glass vin, gå på konsert. Men vi har ikke fått til dette med flaske. Så jeg kan ikke være borte fra Orvar en hel kveld. Ikke enda. Han trenger at jeg er der, helt i nærheten. Særlig om kveldene. Når han våkner da, er det eneste som gir ham ro til å sovne igjen puppen. Så jeg må være der, helt i nærheten.

På tirsdag, omtrent samtidig som jeg innså at det ikke blir noen konsert i dag, leste jeg innlegget Flink på den fine bloggen Her på Sandaker. Det var godt å lese.

Og jeg vil så gjerne fortelle henne, at det trenger hun ikke. Være flink. Hun trenger ikke følge alle rådene. De som skal gi henne frihet. Alle reglene. Om at hun må begynne med flaske så fort som mulig. At hun må venne barnet til flaske. Opprettholde. Slik at hun kan gå ut. Bort.

Jeg har nemlig ikke vært flink. Ikke på den måten. I begynnelsen tenkte jeg ikke på at vi burde lære Orvar å ta flaske, slik at vi kunne ha barnevakt. Det var så mye annet å tenke på. Hele dette nye livet å ta stilling til. Nye ting å lære seg. Vi skulle få til amming, og det var jo ikke så lett. Holde det så ryddig vi trengte for å trives hjemme. Få spist ordentlig mat. Og ikke minst nyte de stundene som var rolige. Snakke sammen. Så vi ventet med å prøve å gi flaske. Og da vi endelig prøvde, fikk vi det ikke til.

Det er ikke så farlig. Tida for middager ute, vinglass, konserter og bursdagsfester kommer igjen. Men det gjør ikke denne tida med Orvar. Den tida han trenger meg hele tida, på akkurat denne måten, er egentlig ganske kort. Selv om dagene og nettene kan føles lange. Så jeg prøver å være tilstede der jeg er nå, i stedet for å lengte meg vekk.

Samtidig som jeg gleder meg veldig til å ta på en fin kjole uten praktisk ammeåpning og gå ut å spise en fin middag med kjæresten min. Bare oss to.

Tøybleier!

Her kommer et nytt tøybleieinnlegg! Det er flere som har lurt på hvordan tøybleieprosjektet vårt går, så derfor tenkte jeg det var på tide med en oppdatering. For å gjøre det oversiktlig og greit tar jeg det som spørsmål og svar.

Hva slags tøybleier bruker dere?
Vi hadde egentlig planer om å bruke formsydde bleier med bleiebukse utenpå, men fant etter hvert ut at vi ville prøve alt i ett-bleier. Det kunne bli litt mye styr med to lag når vi var ute på farten, i tillegg tenkte vi at alt i ett-bleier er besteforeldrevennlig – og at barnehagen Orvar skal gå i forhåpentligvis går med på å bruke dem. Vi kjøpte noen av TotsBots’ Easyfit, og nå er det stort sett de vi bruker på dagtid. Vi har også kjøpt noen Freetime fra bumGenius, men de har vi ikke fått enda. Om natta bruker vi formsydde bleier fra Mother-ease med bleiebukse i ull.

Hva slags materiale er best?
I utgangspunktet er jeg mest fan av naturmaterialer, men bleiene vi bruker på dagtid er i mikrofiber. Mikrofiber har den fordelen at det tørker raskt, og det var viktig for oss, i og med at vi har begrenset med tørkeplass. Om natta synes jeg det er absolutt best å bruke en type formsydd bleie med ull utenpå, slik at det ikke blir kaldt selv om bleia blir våt. Jeg tror egentlig man bare må finne ut hva man liker best selv når det gjelder materialer – vår erfaring er at både bomull og mikrofiber fungerer bra!

Hvordan gjør dere det i det daglige?
Vi bruker tøybleier stort sett hele tida. Både hjemme, på besøk hos folk og når vi er på bytur. Men vi har alltid et lite lager med engangsbleier hjemme og i stelleveska. I begynnelsen brukte vi både tøybleier og engangsbleier, fordi det var så mange bleieskift at vi ikke rakk å vaske og tørke raskt nok. Når vi er ute, legger vi skitne bleier i en vanntett pose som kan vaskes sammen med bleiene. Hjemme hiver vi bleiene i et bøtte vi har stående ved stelleplassen. Skitne bleier spyler vi i toalettet med dusjen. Vi vasker bleier stort sett hver dag. Når vi får litt flere bleier, tror jeg det vil klare seg med annenhver dag.

Er det mye jobb?
Jeg synes ikke det. Det å sette på og henge opp en ekstra klesvask om dagen blir fort en del av rutinen, og tar ikke lang tid. Jeg tenker som så at bleier er litt styrete uansett – engangsbleier fyller opp søpla, slik at den må tømmes, og man må stadig kjøpe inn nye bleier. Tøybleier er bare en annen type styr. Og faktisk litt gøy, med alle fine farger og mønster.

Hvordan vasker dere bleiene?
Tissebleier går rett i vaskemaskinen, bæsjebleier spyler vi først. Vi vasker med halv mengde av et parfymefritt, flytende vaskemiddel på 60 grader med forvask og ekstra skylling. Vaskekluter og lignende slenger vi også med. Så langt har bleiene blitt helt rene på denne måten, og vi har enda ikke fått flekker på dem. TotsBots-bleiene tørker vi på stativ, Mother-ease-bleiene har vi litt i tørketrommelen først, hvis ikke tar de en evighet å tørke. Bleiebuksene i ull lufter vi på balkongen, og vasker på ullprogram når det er nødvendig – omtrent en gang i måneden, med mindre de blir tilgriset (det kan skje, for å si det sånn). Det kan være lurt å ha en flekkfjerner for ull i tilfelle uhell.

Lekker tøybleier?
Vi har så godt som aldri opplevd lekkasjer med tøybleiene våre. Det skjer bare hvis det går for lang tid før man skifter – bleiene har jo en grense for hvor mye fuktighet de kan suge opp. Vår erfaring er at tøybleier fungerer langt bedre enn engangsbleier på de, kremt, eksplosjonsartede utblåsningene babyer som spiser morsmelk kan ha. Hvis bleia sitter godt på babyen, skal det mye til at noe havner der det ikke skal være. Men tøybleier må skiftes litt oftere enn engangsbleier, fordi barnet merker fortere at bleia er våt. Det er også grunnen til at barn som bruker tøybleier ofte slutter litt tidligere med bleier.

Er det ikke ubehagelig for babyen å ha en stor tøybleiebak?
Tøybleier gir en mer dugelig bleiebak enn engangsbleier. Men ubehagelig tror jeg ikke det er, da regner jeg med at vi ville merka det på Orvar. Det er jo ikke så fryktelig lenge siden alle babyer brukte tøybleier, og det har gått fint med dem, vel? Jeg har faktisk hørt fra flere at tøybleier er ekstra fint når barnet lærer seg å gå, så får det en mykere landing når det faller og lander på rumpa! Noe man kan være oppmerksom på, er at de fleste klesprodusenter ikke tar høyde for tøybleierumper, så ofte må man opp en størrelse i klær.

Trenger man noe ekstra utstyr?
Det kan være fint å ha:
– To vanntette poser til å ha skitne bleier i når man er ute
– To større vanntette poser til å ha i bleiebøtta (vi har ikke det foreløpig, men jeg ønsker meg det)
– En bleiebøtte (vi har en bøtte fra IKEA som passer perfekt!)
– Innlegg i fleece for å holde stumpen tørrere
– Ekstra innlegg for økt absorberingsevne om natta
– Når babyen begynner med fast føde: rispapir som fanger opp avføring, og kan kastes rett i søpla/toalettet

Hvor kjøper dere tøybleier?
Vi har handla hos Jillian’s drawers, og vært veldig fornøyd med det. Det er mye billigere å kjøpe tøybleier fra USA enn i Norge, selv om man må betale porto, moms og toll.

Jeg vil bruke tøybleier! Hvor starter jeg?
Vi endte med å bytte ut en del av bleiene vi kjøpte, fordi det vi hadde tenkt ikke fungerte optimalt i praksis. Jeg vil anbefale å kjøpe inn et par-tre bleier av den typen man tenker på først for å prøve – gjerne brukt. Så kan man heller kjøpe et fullt sett når man har prøvd. Denne siden kan være et fint sted å starte for å få litt oversikt.

Noe dere lurer på? Bare spør!

Han her

Han som slår forbauset ut med armene når noe kommer litt brått på. Han som strekker seg som en katt når han våkner. Han som kikker seg rundt med en litt bekymret mine. Han som smiler ikke bare med hele ansiktet, men med hele kroppen. Han som har de beste bollekinna, og hender med smilehull på. Han som spreller med armer og bein når han blir glad. Han som liker å bli kilt på magen, og å kose nese mot nese. Han som kikker fascinert på hendene sine, for så å stappe dem målrettet i munnen. Han som har hår bare i nakken. Han som har munn som et lite jordbær. Han som ler begeistret når pappa leker fly med ham. Han som er ungen min. Ungen vår. Fy søren, så inderlig glad jeg er i ham.

Skogens ro

Noe av det aller fineste man kan gjør på en lørdag er å pakke med seg vedkubber, niste, kaffe på termos og sjokolade og gå på tur i skogen! Det gjorde vi sammen med gode venner på lørdag. Med Orvar godt pakket inn i ullklær og en varm Voksi-pose, var det ikke noe problem å være ute i flere timer. Jeg er så glad for at vi har barnevognvennlige turmuligheter rett utafor døra vår, for det er så godt å komme seg ut i skogen. Særlig nå om høsten, når lufta er skarp og klar, himmelen er blå og Nøklevann ligger blikkstille.

Min favorittur om dagen er å gå rundt Nøklevann. Turen er omtrent 8,5 km lang, og det er fin grusvei rundt hele vannet. Jeg pleier å starte ved Ulsrudvann, og gå rundt til Rustadsaga derfra. Ved Rustadsaga kan man spise boller og drikke kaffe om man vil (kafeen har til og med stellebord på toalettet), også bor det tre fine geitebukker der! Det er flere fine rasteplasser underveis også. Et barnevognvennlig turtips fra meg!

De viktige små pausene

Man får veldig mye mindre egentid når man blir mamma og pappa. Plutselig har man et lite knøtt som er fullstendig avhengig av mammaen og pappaen sin, hele tida. Egne behov må settes til side – nå er det en annen som er viktigst. Sånn må det være. Jeg tror likevel det er lurt å prøve å lure inn litt egentid i løpet av dagen, og jeg har oppdaget at det ikke nødvendigvis er så mye som skal til. En morgen fikk jeg meg for eksempel en liten lesestund etter frokost, da Orvar hadde sovna i vugga si. Det var ikke mer enn kanskje tjue minutter, men den lille pausen – og tida for meg selv – gjorde underverker for resten av dagen.

Den intense barseltida

Helt ny baby og helt ny mamma

Jeg har hatt lyst til å skrive et innlegg for å fortelle dere hvordan det går lenge, men jeg har rett og slett ikke fått det til. Å bli mamma (og pappa!) for første gang er mer overveldende enn jeg kunne forestille meg. Dagene går med til å amme, bysse, stelle, pludre, kose og trille. Det er få pauser, og de som er, bruker jeg helst sammen med Ståle. Det å ta vare på og bli kjent med Orvar får alt fokus om dagen. Og slik skal det være.

Ståle er tilbake i jobb, mens jeg har permisjon fra studiet. Det er litt tungt å gå alene hjemme med baby, men jeg synes det går bedre for hver dag. Den første dagen jeg var alene var det så vidt jeg fikk pussa tenner, mens i går fikk jeg stelt både Orvar og meg selv i tide til en kaffeavtale med fine Ingvild klokka ti på formiddagen. Jeg merker at det er viktig å lage noen hyggelige planer, og komme seg litt ut hver dag. Men minst like viktig er det å la være å se det som et nederlag de dagene man ikke får stelt seg skikkelig, kommet seg ut døra eller gjort noe som helst i huset. Noen dager må jeg bare bestemme meg for at ambisjonene ikke skal være større enn å passe Orvar, få spist selv og sovet litt. For babyer bryr seg ikke om rot. De bryr seg om mat, nærhet og tørr bleie. Så lenge jeg ordner det, tenker jeg at jeg strekker til som mamma i massevis.

Den første tida er intens. Man skal venne seg til en helt ny livssituasjon, bli kjent med et nytt lite menneske, finne seg til rette i rollen som mamma og komme seg etter fødselen. Kroppen føles mørbanka, det er melkespreng, søvnmangel og følelser som løper løpsk. Etter hvert synker omfanget av ansvaret inn, og det kan kjennes overveldende. Plutselig har man et lass av nye bekymringer. Kommer jeg til å klare å være en god mamma? Holder jeg barnet riktig? Får han nok melk? Er han for varm? Puster han? Tenk om han blir syk?  Å bli foreldre for første gang beskrives ofte som en slags livskrise. Ikke så rart, med de store omveltningene det innebærer.

Men så er det også en glede som er nesten for stor til å bære. Så mye takknemlighet for at det gikk bra. Så mye kjærlighet. Alle de gode øyeblikkene. En mett baby som sovner tett inntil mamma. Som føler seg tryggest hos oss. Å oppdage stadig nye ansiktsuttrykk, å få det første forsiktige smilet. Å sovne sammen på sofaen etter en slitsom natt. Bittesmå fingre som griper rundt lillefingeren min. Orvar som tisser i en fin stråle rett på pappas nyvaskede skjorte. Knirkingen når han våkner. Jammen er det fint.